Politikerne kommer med «nok er nok», store ord og løfter før valget. Foreldre, lærere, naboen. Hvor er de?

I kommentarfeltene ser jeg mye fortvilelse og redsel og bak setningene.

Jeg spør deg:

Hva ser du? Ja du ja, ikke han bak deg eller hun ved siden av deg. HVA SER DU?

Jeg ser grusomme handlinger som på ingen måte kan unnskylder. Men jeg må få frem hva annet jeg ser:

Jeg ser foreldre som er ute natt og dag. Ikke uker, men måneder i strekk. Foreldre som løper til og fra møter i alle retninger mellom forskjellige instanser. Foreldre som stadig må forholde seg til nye personer og endringer. Jeg ser foreldre som kjemper for det aller mest dyrebare de har. Igjen og igjen.

Jeg ser lærere som ofrer sin egen fritid. Lærere som aldri blir hørt. Lærere som får mindre og mindre tid til elevene.

Jeg ser politi som prioriterer så godt det lar seg gjøre med de begrensede midlene de har til rådighet. Jeg ser politi som viser trygghet og støtte. Politi med et stort engasjement for unge. Med ønske om mer tid til forebyggende arbeid, ikke bare brannslukking.

Jeg ser kompetente og varme ansatte i barnevernet som jobber på kryss og tvers av avdelinger. Med et system som ikke fungerer optimalt. Jeg ser trygge ansatte med smittende godt humør på institusjoner. Med et ønske om mer tid til hver enkelt. Jeg ser de med stort hjerte for ungdom på Abup. Med ønske om å ikke måtte avvise ungdom på grunn av kapasitet. Jeg ser fantastiske mennesker som ikke får den rosen de fortjener. Jeg ser dere som sitter på gode løsninger, som ikke blir spurt eller hørt.

Jeg ser ildsjeler som daglig stiller opp for mennesker de aldri har møtt. Jeg ser ansatte i instansene som bruker fritiden på barn og ungdom når arbeidstiden ikke strekker til.

Jeg ser jentene bak volden. Jeg ser jentene bak store limte vipper, bak lipglossen. Jeg ser flotte smarte jenter! Jenter som er kreative, jenter med drømmer. Jeg ser omsorgen de viser for dem rundt seg. Jeg ser jenter som kan få til det de vil. Jeg ser jenter som trenger å bli hørt og sett. Jenter som ønsker å ta gode valg. Jeg ser jenter som er redde for å bli sendt bort fra sine nære.

Jeg ser hvordan man prater rundt middagsbordet. Hvordan vi som kollegaer snakker i lunchpausen på jobb. På treningssenteret, vennegjengen, skolen osv. Hva sier jeg? Hva sier du? Hva ser du? Hvilke holdninger/verdier bringer vi videre?

Jenter: Jeg har tro på at dere vil ta bedre valg når dere blir hørt og sett. Det fortjener dere :)