Kirkens kvinner og menn har på kirkemøtet i starten av august diskutert organiseringen av kirken og hierarkiet i kirken. Det har vært, og er, mange meninger i saken, slik det har vært så lenge kirken i Norge har eksistert.
Siste fase i denne prosessen har tatt for lang tid, og både foreslåtte og vedtatte løsninger er trolig snakket om og vurdert mange ganger allerede.
Samfunnet har gjennomgått store endringer de siste tiår. Kirken som organisasjon må ta hensyn til samfunnsendringene og gjøre sine tilpasninger både for å drive effektivt og treffe folk. Kirken må likevel ikke miste sin særegenhet og rolle som kirke. Kirkens budskap må ikke endres for å passe inn i tidsånden. Da vil den stå i fare for å miste troverdighet, folkets kjærlighet og ærbødighet for opplevelsene og kirkerommet – og det aller viktigste, tilhørigheten, forkynnelsen og møtet med Jesus Kristus.
Høsten 2021 ble det begått innbrudd og hærverk i vår lokale kirke, Fjære kirke. Dette medførte at kirken måtte stenges for skadeutredning og reparasjoner. Noen dager etter innbruddet tok kirkevenner spontant initiativ til en samling utenfor kirken. Oppmøte var stort og mange av dem som kom sa, at selv om de ikke gikk i kirken fast, så var det deres kirke. Mange følte som om noen hadde tråkket på dem personlig, og kjente på sinne, men også med kjærlighet og sorg.
Denne omsorgen og kjærligheten er det som viser at kirken er noe mer, noe annet, noe trygt. For mange er kirken det selvsagte stedet for de viktige seremoniene i livet, enten det er dåp, konfirmasjon og bryllup. Eller når vi tar farvel med noen av våre nærmeste, eller når en katastrofe rammer samfunnet. Det er her, i møte med menneskene, at kirken har sin viktigste oppgave. I møte med enkeltmennesker, gjennom glede og sorg, skal kirken være en støtte og en medvandrer.
Kirken står klar til å møte folk som får livet snudd opp ned. Som kirke er vi skodd til å vise både omsorg og omtanke, glede og nestekjærlighet. Kirken skal være der når enkeltmennesker trenger den. En levende menighet har mennesker med omsorg og hjerte for de som trenger et trygt sted sammen med andre, eller alene. For kirken er ikke først og fremst organisasjonen eller bygningene – kirken er menneskene. Den levende menigheten.
Vi som har sagt ja til å stå til valg på nominasjonskomiteens liste vil vise at lokalmenigheten er det viktigste vi har. Det er menneskene som er kirkens redskap og kirkens fremtid. Arbeidet i vår kirke må ha rotfestet i den enkelte menighet.
Skal kirken fortsatt bestå i 1000 år må den ta vare på enkeltmennesket og møte nye med omsorg og respekt og et tydelig frelsesbudskap, som fører til et personlig møte med Kristus. En kirke med menigheter som er utrustet for fremtiden, er en kirke som vil leve i 1000 nye år … minst!