Selvsagt ikke!

Det finnes god og dårlig humor. Det hender latteren setter seg fast i halsen. Iblant forstummer den først ved ettertanke. Iblant melder ettertanken seg for sent.

Men er det slektskap mellom humor og hatprat i den offentlige samtalen? Går det en tråd fra humor i form av det uventende og komiske via ironi med syrlig understatement, og så derfra til ondskapsfulle sarkasmer og endelig til trusler og hatefulle ytringer?

Er det massens avmaktsfølelse og frykt for eliten som får utløp på trygg nettavstand, eller kanskje bare følelsen av makten det gir å kunne kjenne på «Den gule fryden ved å kunne såre»?

Åpnet Otto Jespersen en sprekk i en oppdemmet folkelig forakt da han ba Bondevik «dra hodet ut av medisinskapet», eller klappet vi intetanende til introduksjonen av en ny form for retorisk våpenkappløp. Et uten regler?

Med Janteloven i hånd fikk misunnelsen med ett rett til å kappe hodet av enhver som rager over mengden. I dag er alle en Charlie Hebdo – men óg med rett til å drepe og bli drept.

Ordskiftet har utartet til en form for moralsk lovløshet hvor retorikkens kårder er byttet ut med spark, steinkasting og gapestokk. Trusler om voldtekt og drap har tatt plassen til «kraften i de bedre argumenter». Ingen skal gå trygt hjem lenger.

Vi er blitt en nasjon av hoffnarrer. Enhver som føler seg kallet, har lov til å tre frem og la sine innfall muntre publikum. Men narredrakten er ikke lenger den samme og heller ikke rolleforståelsen.

Vi er blitt en nasjon av hoffnarrer.

Narren, som første gang debuterte for Zevs for å muntre ham opp i hans guddommelige kjedsomhet, overlevde med sitt nye yrke ved å spille gal og ble dermed tilgitt sin freidighet. Rolleforståelsen hang ved gjennom århundrene. Uskyldskappen som han – iblant hun – svøpte rundt seg, var den gales, eller barnets, uskyld. Nytelsen som ble frembragt, besto like fullt i ironiens – iblant bittersøte – sødme, men den ble møtt med overbærenhet.

I dag er det ikke nok å avkle den fordomsfulle, pretensiøse eller løgnaktige. Ironien har skiftet både ansikt og våpen. Nå voldtar den satiren, som deretter føder hat og forakt. Frykt og engstelse har tatt plassen der ironien kun vakte forlegenhet.

Men noen gikk foran, og noen gjør det fortsatt. 90-talls-ironien ga støtet til en ny form for satire hvor ettertanken bør få oss til å spørre om både TV2s «Torsdagsklubben», NRKs Nytt på nytt og andre, men smalere, blikk på omgivelsene, er uttrykk for betalt underholdning. Betalt av offeret, når ironien ikke lenger evner å skjule den underliggende sarkasmen.

Vil vi dette?

Det har selvfølgelig å gjøre med respekt. Men det har også å gjøre med forakt. Forakt for de mest banale og primitive kreftene i oss – og blant oss. Vi kan ta avstand fra overgrep og undertrykkelse i Qatar, men ser vi bjelken i vårt eget øye?

Har ettertanken kommet for sent?

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.