LOS og lys, butikkvinduene fulle av fristende julegaver, sang og musikk, ute og inne. Men, har du gått Markens en vinternatt i måneskinn uten lys eller lyd? Her i sofaen lukker jeg øynene og drømmer tilbake til en desember-natt for 76 år siden. 4 søskenbarn i 7-10 årsalderen, Øystein, Tullen, Eivind og jeg som hopper og danser oppover Markens midt på natta i stummende mørke.

Nei, ikke helt mørkt. Ett lys ser vi; månen der oppe er nesten full. Den lyser bra når den er helt alene. Vi skal til jernbanen å hente onkel fra Amerika som ingen har sett på firogtyve år, som dro til sjøs da han var14 år, rømte i land i New York, fant sine onkler som dro over i 1890-årene, som skrev hjem etter 7 år og nå har tatt Stavangerfjord til Stavanger og NÅ sitter han på toget hjem til oss. Vi har veldig god tid. Bestefar klarte ikke å sitte inne og vente lenger. På Torvet ved Birting står juletreet med lyspærer helt til toppen. Så at de lyste i formiddag, men nå er alle slukt.

Vi løper fra vindu til vindu og ser og ser, fantastiske juleutstillinger. Er ikke så mange ting å ønske seg, ikke vant til det. Men så mye fin pynt! En leketøysbutikk med en stor speile på gulvet. Den er som en isflate med mange nisser på, bomullen rundt ser ut som snø. Og der er det lekebiler, dukker og babyleker.

Passerer Kyhn, der vi fikk kuleis for 15 øre i sommer, flotte kake-byggverk har de i vinduet. Evangelisten bokbutikk er full av de flotteste julekrybber. Åh, tenk å få eie noe så fint. Og der er Rollo, mmm mye godt i disken derinne.

Biler finns nesten ikke, i hvert fall ikke om natta. Bare den grønne Svartemarja kjører langsomt gjennom Markens. Har respekt for den. Venter og venter på Jernbanen i månelys. Litt skummelt, mange fremmede lyder fra Hampa og togvogner som flyttes på. Så, plutselig hører og ser vi toget, og uten lysrasjonering.

Nå sitter han på toget som ruller inn på perrongen og skal være her helt til nyttår. Omfavnelser og glede og prat vi ikke skjønner noe av. Så hjem til bestemor. Bestefar og onkel fører an. Opp Henrik Wergelandsgate, ned Markens. Alle butikker og restauranter stengt. Onkel kikker i butikkvinduene, Sønnik, Reiseutstyret, Rasmus, alt han husker fra barndommen, og alt i et trolsk måneskinn og helt stille. Ikke et lys noe sted. Runder hjørnet i Dronningensgate, og nå snakker onkel norsk. Glassmagasinet med glass og krystall som funkler i måneskinnet.

Hjemme har bestemor tent parafinlampa på stuebordet, og mange stearinlys, fyrt godt i kaminen og satt en kjele med vann oppå. Onkel hadde skrevet i brevet, «æ tar med no ekte kaffi home, mamma.» Noe bedre kunne han visst ikke hatt med seg, men vi unger fikk kakao, vi. Og tenk så fikk vi tyggis, sånn amerikanerne hiver ned til oss når vi står og roper tjumgum på Silokaia når amerikabåtene kommer. Og så fikk vi hver sin tennisball. Når vi slapp den i gulvet så spratt den opp igjen heilt av seg sjøl.

Ja, det var den gang. Kristiansands elektrisitetsverk sparte på vann eller lys og strømmen ble koblet vekk hver kveld kl 21. Men nå er det LOS og lys hele natta.