Et monarki i endring?

Begreper som «vanlige mennesker» og «folk flest» er begreper som har en fremskutt plass i den norske folkesjela, ispedd en god porsjon jantelov («du skal ikke tro du er noe»). Derfor har det alltid vært en utfordring for våre konger å balansere på en knivsegg mellom «kongelig høyhet» og «folkelig alminnelighet».

Gjennom flere tiår har monarkiet blitt infiltrert av norsk folkelighet. I 1953 giftet prinsesse Ragnhild seg med Erling Lorentzen, skipsreder og næringslivsleder. En mann av folket, fra den øverste, formuende, middelklasse.

I 1961 giftet prinsesse Astrid seg med kjøpmann og forretningsdrivende Johan Martin Ferner. Han hadde tidligere vært gift med en billedkunstner, men de ble skilt i 1956.

I 1968 giftet kronprins Harald seg med kjøpmannsdatter Sonja Haraldsen. En ekteskapsinngåelse der både regjering og Storting hadde sitt syn på saken, i tillegg til Kong Olav V.

I 2001 giftet kronprins Haakon seg med kristiansandsjenta Mette-Marit Høiby, datter av en journalist og en bankfunksjonær. Ifølge eget utsagn hadde hun tidligere levd et «utagerende liv». Hun brakte med seg en sønn fra et tidligere forhold inn i ekteskapet med kronprinsen. Han ble dermed bonuspappa og kongen ble bonusbestefar. Et nokså vanlig og folkelig fenomen i dagens Norge.

I 2002 giftet prinsesse Märtha Louise seg med Ari Behn, ung forfatter og selvutnevnt multikunstner. I 2016 kunngjorde kongehuset at paret ville skille lag.

Borgerlige ektefeller i den kongelige familie synes hittil ikke å ha rokket ved folkets støtte til monarkiet. Dronning Sonja og kong Harald er mer populære enn noen gang.

I år er vi blitt informert om forlovelse mellom Märtha Louise og Durek Verrett. Forlovelsen har resultert i heftige debatter i mediene og kommentariatet. Det har vært emosjonelle pro et contra-argumenter i anledning begivenheten. Dagens monarkier er jo i all vesentlighet tuftet på følelser og emosjoner, mer enn på logikk og rasjonalitet.

Durek Verrett er en melaninrik person som omtaler seg selv som sjaman. Han er amerikansk statsborger og har en kulturbakgrunn som er ganske forskjellig fra den norske. Han har holdninger når det gjelder behandling av kreft og andre sykdommer, som kolliderer ganske oppsiktsvekkende med skolemedisin og etablert legevitenskap. Han selger helbredelse for NOK 2000, via selvproduserte amuletter. I enkelte miljøer blir han beskyldt for å drive med kvakksalveri. Han benytter seg av rasismekortet når han blir konfrontert med sin spekulative virksomhet.

I dagens Norge står alle fritt til å forlove seg og gifte seg med den man elsker. Det gjelder selvsagt også for Märtha Louise.

Imidlertid er der en vesensforskjell mellom Durek Verrett og tidligere borgerlige ektefeller i kongefamilien. Erling Lorentzen og Johan Martin Ferner var kloke menn, som holdt seg diskret i bakgrunnen i den kongelige offentlighet. De var økonomisk uavhengige og hadde ikke behov for å benytte sin tilknytning til kongehuset for å fremme egen forretningsvirksomhet. Sammenlignet med Durek Verrett fremstår også Ari Behn, i ettertid, nesten som en beskjeden og selvutviskende person.

Dersom forlovelsen mellom Märtha Louise og Durek Verrett ender med ekteskap, overskrider de en grense av kongelig folkeliggjøring som ikke har skjedd før og som kan bli problematisk for monarkiet. Durek Verrett ønsker å bruke Märthas prinsessetittel i reklameøyemed for sine «produkter». Det har vi sett eksempler på. Det ønsker også hun, indirekte, for sine kommersielle aktiviteter. Det handler med andre ord om «å drive butikk i butikken». En slik situasjon vil sette kongeparet i en svært krevende situasjon både som foreldre og som majesteter. De er eldre mennesker, fortsatt i fullt arbeid. De fortjener ikke å bli utsatt for det medieoppstyr som datterens forlovelse har resultert i. Det burde Märtha Louise ha selvinnsikt nok til å forstå, men tilsynelatende har hun ikke det. Som prinsesse har hun kanskje ikke lært og erfart at det å ta viktige valg i livet også består i å velge bort noe.

I forbindelse med forlovelsen med sin kontroversielle fremtidige ektefelle, burde Märtha ha gått til sin far og bedt om å bli fratatt prinsessetittel og bli tatt ut av arverekken til tronen. Da ville hun ha lagt lokk på all negativ mediedekning. Da ville hun stolt ha kunnet stå frem som den fremtidige fru Verrett som ofret både prinsessetittel og arverett til tronen på kjærlighetens alter.

Siden Märta Louise bare besvarer mediene med «ingen kommentar» på spørsmål om forlovelsen og forloveden, ser det ut som om kongen selv må gripe inn i en ubehagelig situasjon.

Da kronprins Harald ble konge i 1991 etter Olav V, tok han valgspråket til sin far og sin bestefar, «Alt for Norge». Det er et vakkert valgspråk, men brutalt kompromissløst å etterleve. Det er et valgspråk som ikke gir rom for slingringsmonn. Det er det valgspråket kongen må ta med inn i tenkeboksen når han skal ta stilling til datterens prinsessetittel, hennes plass i arverekken og monarkiets anseelse.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.