Jeg vil ikke tilbake til lokalkontoret

Jeg har jobbet som veileder, økonomisk saksbehandler, gjeldsrådgiver og med oppfølging av sykemeldte. Jeg har skrevet flere titalls uføresaker. De fleste skrev jeg da jeg jobbet ved et lite Nav-kontor i nabokommunen til Kristiansand. Mange var unge mennesker under 30 år, mange var kronisk syke og varig ute av stand til å jobbe. Men alt for mange unge ble uføre fordi jeg manglet virkemidler og muligheter for at de skulle klare skole og jobb. I 2020 begynte jeg å jobbe i Nav Kristiansand. Jeg bor i Søgne, fikk lengre reisevei til jobb og måtte betale både bompenger og parkering. Jeg fikk også 250 nye kolleger som jeg måtte bli kjent med over Teams på grunn av pandemien. Det ble en kræsj-start i den nye storkommunen, men når jeg ser tilbake ville jeg ikke hatt det annerledes.

Nav Kristiansand har et stort fagmiljø. Vi har spesialister på blant annet næringsliv, psykisk helse og rus, økonomi og utdanning. Veilederrollen på det lille lokalkontoret rommet så mange ansvarsområder at jeg ikke hadde tid til å gjøre noen ting grundig. Det gikk ut over brukerne jeg skulle hjelpe. Veilederne på kristiansandskontoret har et mye større nettverk som kan hjelpe brukeren å skaffe jobb, læreplass, fritidsaktiviteter, få orden på en vanskelig økonomisk situasjon, eller annet som brukerne sier de trenger. Jeg opplever også at det et mye tettere samarbeid mellom Nav og kommunen, i Kristiansand. Menneskene som står utenfor er ikke «dine» eller «mine», men «våre». Vi må hjelpe dem sammen. I min nåværende rolle på Nav jobber jeg med innovasjon og tjenesteutvikling for unge mennesker under 30 år. Ved Nav Kristiansand er det registrert 2100 unge mennesker med behov for hjelp fra Nav. Mange av disse er alvorlig syke og kan ikke ut i arbeid, men en stor gruppe står utenfor og vil bidra med det de kan. Samfunnet trenger dem! Det er min jobb å finne muligheter for disse unge, slik at de kan blir ferdig med skolen, få fast tilknytning til jobb, og sikre at deres barn ikke vokser opp i fattigdom. Dette får jeg ikke til uten fagmiljøet og nettverket jeg har i storkommunen. Jeg er ikke i tvil om at jeg klarer å gjøre en mye bedre jobb ved kristiansandkontoret. Jeg vil ikke tilbake til lokalkontoret. Jeg håper ungdommene vil fortsette å sitte litt lenger på bussen, inn til Kvadraturen, for å få de mulighetene og tilpasningene de har behov for.