Begge er oppført som nybygg i tidsmessige konstruksjoner og materialvalg. Begge har som utgangspunkt hatt kunstskatter som allerede er godt kjent over hele verden. De har fra dag én hatt et markedsmessig fortrinn.
Både Aros og Munch har lagt vekt på samspillet mellom byggverket og kunsten. Det har de lykkes godt med. Under hele byggeprosessen har både Aros og Munch vært åpne med kostnader, alt er tilgjengelig. Det bygger opp et gjensidig tillitsforhold. Folk vet hva alt koster og at en må forsvare billettprisen. Det kommer som kjent ikke ut noe av en lukket hånd.
Så har både Munch og Aros lagt mye penger i et godt ventilasjonsanlegg.
De ønsker at folk skal komme igjen og ikke bare besøke museet en gang. Tilgangen for alle generasjoner er også best med rulletrapper i forhold til heiser.
Kunstsiloen har et håpløst utgangspunkt. En bruker penger på et gammelt skall som alltid vil være gammelt. Som har store utfordringer klimatisk og med strømforbruk. Så vil besøkende spørre: Hvor er det blitt av de verneverdige siloene som lå til grunn for byggverket? På Silokaia skal en selge opplevelsen av et byggverk. Så skal en også vise fram en kunstsamling som begeistrer og gjør at folk kommer igjen. Blir det bare engangsbesøk, så har en tapt.
Alt handler om å få siloen i Kristiansand opp på et internasjonalt nivå. Lenge nok har det vært tause Birgitte som har rådet. Jeg vil tro at blant de 32 ansatte må det det vel være en eller flere som kan profesjonell markedsføring.
Nå er prosjektet inne i en krevende fase. En må løfte kunstsiloen opp flere hakk, og en må vite at det er midler til å finansiere fullførelsen. Denne prosessen må ikke lenger foregå i et lukket rom.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.