Ja, hvem startet krigen?

Det gjør meg trist at dette kan brukes om så mye av det vi mennesker driver med. Vi dreper natur, vi dreper vårt eget livsgrunnlag, vi dreper kloden vi lever på og vi dreper hverandre. Det går som en rød tråd gjennom vår historie.

Likevel står Israel, Hamas og Gaza i en særstilling for meg. Kanskje fordi jeg trodde Israel var i besittelse av menneskelige ressurser som ville finne andre veier ut av tragedien enn den form for uhemmet hevn og hat vi ser utfolde seg. Bomb flatt, drep alt, virker å være løsningen fra begge sider.

Både Hamas og Israels aksjoner er for meg et uttrykk for hjelpeløshet. Vi har kanskje ikke kommet lengre i vår utvikling mot en sivilisert verden enn at vi fremdeles tror problemer løses enklest med vold. Hvem startet krigen? Spørsmålet kastes frem og tilbake mellom frontene. Alle har det samme svar. Primitive rop om rettferdighet, et svar som gir rett til gjengjeldelse, til å legge øde, drepe for fote.

Men er det rettferdig at barn som kun vil leke, mødre og fedre som bærer spiren til en bedre fremtid, skal drepes, lemlestes, kastes ut i evig smerte? Dreper vi ikke da spiren til fred? Hvem skal da starte freden? Kanskje var det europeiske politikere som startet krigen for lenge side, den gang de ville bli kvitt det de så på som sitt eget jødeproblem? Hva kan vi som sitter på denne arven gjøre for fred nå?

Underlig å se hvordan enkelte gode kristne omfavner alt Israel gjør. Er det vår dårlige samvittighet for måten jøder har blitt behandlet på som slår til? Har vi ingen dårlig samvittighet for de som ble fordrevet da jøder flyttet inn og tok seg til rette? Noe de fremdeles holder på med, som ifølge de mest ekstreme holdninger vil fortsette til de er enerådende i et område større enn europeiske politikere noen gang så for seg. Et krav basert på religiøs fanatisme? Mennesker tilhørende andre stammer betyr ingen ting, eller i beste fall svært lite. Det virker som dette er ledende holdninger på begge sider. Skaper det fred?

Det finnes andre holdninger. Det gir håp. Men hvor lang tid vil det ta før de sår som er påført vil la slike holdninger tre frem? Hvor lang tid vil det ta før den eneste veien til varig fred vil kunne bygges av gode folk på begge sider? Kanskje kunne Yerushalayim, Jerusalem som vi skriver det, vært et fredens sted der alle religioner og folk kunne talt fritt sammen, om ikke vi mennesker hadde vært så opptatt av at vår egen sannhet er den eneste rette. Vi tolker gamle bøker, kaster oss over skrifter vi mener gir oss lov til å kreve, ta oss til rette. I verste fall kaller vi det religion, og all vold blir lov blant de som kaller seg gode troende på begge sider av konflikten. Burde vi være litt mer ydmyke overfor de gamle skrifter vi kanskje ikke helt forstår?

Det hender jeg undrer meg over at noen kan forsvare vold og drap og fremdeles kalle seg kristen. For meg er det misbruk av det budskap denne Jesus fra Nasaret gav oss. Et misbruk av Guds ord enten du kaller deg kristen, jøde eller muslim. Et misbruk av de leveregler som visstnok ble gitt oss skrevet inn i noen steintavler på et fjell. Hvor ble det av budskapet om nestekjærlighet, om å finne andre løsninger enn ondskap og krig? Betyr et budskap om syndenes forlatelse mer for oss fordi det er det vi små mennesker trenger? Alle roper på Gud på hvert sitt språk, enten de uttaler det Gud, Allah eller ber en hebraisk bønn. Så ber vi alle om forsoning med Gud før vi haster videre på en blodig vei som aldri vil gi varig fred.