Vi er alle Gaza!

Det gjelder både palestinerne som bor i Palestina og palestinerne som bor i Norge. Midt iblant oss her i Agder bor det mange palestinere, som siden 7. oktober har hatt det svært vanskelig. Det å ikke kunne hjelpe sine familier, venner og bekjente i Palestina mer direkte, gjør noe med deres psykiske helse. De er ekstra langt hjemmefra nå, og vi som er aktivister og Palestinavenner kjenner også på frustrasjon over å ikke kunne hjelpe.

I møte med Kristiansand kommune en måned etter 7. oktober, var det enda ikke satt i gang noen spesiell oppfølging av palestinerne som bor i Kristiansand kommune. Det gjaldt ikke bare i Kristiansand kommune. Mange kommuner har vært seint ute med å tilby hjelp, andre er ikke i gang ennå. Over heile landet og andre steder i Europa har vi hørt om det samme. Det har ikke vært noen tydelig beredskap for å gi hjelp til palestinere som er berørt av det som skjer i Gaza. Palestinere som er redde for hva som skjer med deres kjære, har i svært liten grad fått tilbud om hjelp til å bearbeide traumer knytta til dette.

Takk for din solidaritet, du som setter søkelys på palestinernes menneskeverd og likeverd, deres menneskerettigheter, rett til selvbestemmelse og frihet – og du som kunne tenke deg å gjøre det, men som ikke har fått det til. Takk for din solidaritet, du som har snakka om krigen i Gaza og mangelen på menneskerettigheter, verdens svik mot palestinerne, dobbeltmoralen vi ser når verdens politikere, også de norske, ikke står opp verken for menneskeverd eller mot folkemord – og du som tenker på og ser hvor viktig det er å si fra. Takk for solidariteten, du som har deltatt på solidaritetsmarkeringer, holdt appell, opptrådt, arrangert innsamlinger, snakka i media, donert kunst eller tid, brukt ditt handlingsrom til å kreve stans i krigføringa, stans i folkemordet – og du som har ønska å delta på dette, men ikke har kunnet av ulike årsaker. Vi trenger flere i solidaritetsbevegelsen, takk for at du ønsker å bidra på din måte.

Jorunn Aanensen Kalvik

Det er mange som i årevis har sittet stille i båten, i stedet for å kreve frihet for palestinerne. Mange har vegret seg for å snakke om palestinernes sak, vegret seg for å bli utsatt for kritikk – kanskje har man trodd det ikke ville blitt akseptert av ledelsen på jobb? Man har kanskje vært redd for å bli oppfatta som antisemitt? Har vi hørt om denne vegringen under andre pågående folkemord? Hvorfor tilbyr man ikke umiddelbart hjelp til palestinere som opplever at deres folk blir utsatt for folkemord, og hvorfor kommer ikke kommunene raskt på banen og tilbyr dette? Hvorfor er de ikke mer offensive, hvorfor protesterer ikke alle på dette folkemordet? Kan man virkelig ikke stå opp for, og velge side mot folkemord?

Det er noen hovedgrunner til at palestinerne bor her i Agder og i resten av verden, og det er først og fremst fordi de enten er flyktninger eller fordi de har gitt etter for den brutale etniske rensinga av palestinere som har pågått siden 1948. De palestinerne som bor i Norge, trenger å vite at du ser dem nå. At vi ser dem nå. De er våre naboer, venner og for noen også familie. De er med på å gjøre det norske samfunnet rikere.

Vi har vår frihet her i Norge, en frihet som palestinerne bare drømmer om, enten de bor i Norge eller i Palestina. Palestinerne i Norge har sin familie i Palestina, og i Palestina er det ingen som er frie. Ingen palestinere i historisk Palestina er frie, enten de bor i Gaza, i Øst-Jerusalem, på Vestbredden eller i Israel. Der er de undertrykte, annenrangs borgere. Men de er ikke verken undertrykte eller annenrangs borgere i Norge, og de skal heller ikke føle seg takknemlige for at vi står opp for dem. Det er vår plikt som medmennesker å stå opp for hverandre.

Mange palestinere følte seg forlatt av verden etter 7. oktober, mens de som bor i Gaza fortsatt føler seg forlatt av verden. For palestinerne i diasporaen har den enorme solidaritetsbevegelsen som har vokst fram vist mange palestinere at de ikke er aleine. Over heile verden, i alle verdens land, har folk tatt til gatene i solidaritet for palestinerne. Det er det minste vi kan gjøre. Palestinerne i diasporaen kan bringe nyhetene om verdens solidaritet til palestinerne i Gaza og i resten av Palestina. Det gjør kanskje ikke at krigen stopper med det første, men det er et tydelig signal til palestinerne i Palestina om at vi ser dem. Vi gjør det vi kan for å støtte frigjøringskampen deres.

Frigjøringskampen vil ikke være over når det blir fred i Gaza, for det finnes ingen fred uten frihet. Solidaritetsbevegelsen må derfor fortsette sitt viktige arbeid med å mobilisere massene, slik at politikere kan forstå det alvoret de ikke synes å forstå: det foregår et folkemord i Gaza uansett hva noen vestlige diplomater og politikere måtte kalle det. I Agder har vi ropt det siden oktober: «stopp okkupasjonen, stopp folkemordet», og vi roper det fortsatt. Palestinerne er et stolt og motstandsdyktig folkeslag som ikke gir seg. Kampen mot et fritt Palestina fortsetter, og vi er mange som sammen med palestinerne ikke gir oss før Palestina er fritt.