På lederplass spør Fædrelandsvennen om ruspolitikken er i «limbo». Det viser igjen at avisen har problemer med å navigere i dette farvannet.

Hovedårsaken til at rusenheten står tom, er at Stortinget har basert den på henvisning fra Politiet – samtidig som Stortinget har gitt signaler som er fulgt opp av Høyesterett og Riksadvokaten. Mindre narkotikalovbrudd er ikke en prioritert oppgave, lenger, noe også Agderpolitiet er tydelige på. At kommunen ikke selv oppsøker ungdommene, kan de takke seg selv for. Politiet har viktigere ting å ta seg til har altså Stortinget, Høyesterett og Riksadvokaten hver for seg, og samlet – kommet frem til.

Når det de så langt har tilbudt er nedverdigende og tvangspreget kontrollforebygging, er det ikke rart ingen kommer frivillig heller. Ungdomskontraktene som har vært brukt, og som det skrytes av har stor suksess, er det grunn til å juble over at er avviklet. Dette er en utdatert og tvangspreget behandlingsform, der du allernådigst skal slippe påtale, hvis du underlegger deg regelmessige urinprøver med trussel om straff for det minste lille avvik.

Det blir litt som å gi folk med kreft bøter om de får tilbakefall etter fullført behandling.

Samtidig skrytes det av at en følges opp med samtaler. Fra kommunens folk blir det argumentert med at det er fint for ungdommene, for de får da en grunn til å si nei. «Jeg er på pissings» er liksom en unnskyldning for å ikke røyke hasj, eller hvis en skal tro Fædrelandsvennens oppslag, tylle i seg kokain som flyter overalt i bygatene.

Det vi veit er at mange ungdommer som har reelle alvorlige problemer, hvor rus er en del av eller et symptom på dette, da begynner å ruse seg på andre, farligere stoffer, som ikke gir utslag på disse prøvene. Slik som kokain, amfetamin eller piller med usikkert innhold.

Kanskje har kommunen satt seg i denne situasjonen selv? Det er av Nikolai Berglihn på Twitter gitt en del innsikt i ulike prosesser rundt om i landsdelen, og landet.

På UiA holdes det et videreutdanningskurs i cannabisavhengighet. Her har en person som var sentral i ruskontraktene i kommunen prediket sin «teknikk». Ved å spørre åpent i klasserommet om de veit hva «420» er, vil nemlig alle hasjrøykerne avsløre seg selv. At dette begrepet nærmest finnes overalt i populærkulturen vi importerer fra Amerika er ikke så viktig. Bortlært er det også at 420-begrepet kommer av at man trodde det var så mange substanser i cannabis. Men det er altså helt feil. Det var opprinnelig et møtetidspunkt for noen ungdommer, i nettopp Amerika, og har deretter blitt en slags «meme» som omhandler cannabis. At cannabis er lovlig i store deler av det landet som leverer vår populærkultur forstår læres altså ikke bort på UiA.

Det er ingen grunn til å skrike noe om norsk ungdoms cannabisbruk. Den er relativt sett lav, av tallene fremstår det også som de langt færreste utvikler et alvorlig problem. Det betyr at man må rigge hjelpetilbudet så det faktisk er hjelp, og ikke en fordekt straff. Da vil ikke kommunen lenger være i noen form for limbo.