Miriam Csango-Yaacov skriver: «Man kan ikke late som om fortiden ikke finnes. Selv ikke når man er kommunist».
Dette lyder som en selvinnlysende sannhet, og skulle ikke være nødvendig å påpeke. Kommunistenes livssyn og samfunnssyn bygger på en marxistisk historieoppfatning. Følgelig leser og studerer vi historie kontinuerlig og kjenner derfor fortiden.
Det er ingen fare for at vi ikke setter oss inn i og utvikler den ideologien vi representerer.
Hun innrømmer at kommunistisk ideologi kan se vakkert ut på papiret. For oss gjelder det å sette teori ut i praksis på beste måte, sett ut fra de aktuelle behovene. Så får historien dømme om det var rett å kjempe for å løfte kvinner og barn ut av fattigdom i Kristiansand.
Miriam Csango-Yaacov mener det er lett å glorifisere kommunismen her i velstands-Norge, et tegn det er vanskelig for meg å få øye på. Hun skriver at mange av dagens kommunister benekter eller ignorerer ofrene under kommunistiske styrer. Nei, vi benekter ikke historien eller ofrene for noen av verdens styresett som godtar forfølgelse, vold og krig som løsningsmiddel. Men hvilke kommunister refererer hun til? NKP er det eneste kommunistiske partiet i Norge, og vi har ikke sett henne.
Så følger hennes familiehistorie. Her følger til sammenligning min.
Det går frem av hennes artikkel at faren flyktet fra Ungarn. Min morfar var i motstandsbevegelsen og omkom da han flyktet fra Gestapo under krigen. Hvilken arv påfører det etterkommerne? Våre familier, venner og kamerater vet alt om tysting, avlytting, forfølgelse og tortur. Ungarn kjempet sammen med Tyskland i den samme krigen.
Kronikkforfatteren skriver at i Ungarn hadde «veggene ører». Hos oss het uttrykket «politimester Bryhn våker i buskene». At folk på venstresiden, politikere og fagforeningsfolk ble overvåket i Norge er en kjent sak, metoden er ikke vakker. Videre forteller skribenten at de måtte melde seg hos politiet i Ungarn. Ja, det slapp vi kommunister her i Norge, vi hadde allerede mapper hos overvåkningspolitiet. Dette er det skrevet litteratur om som viser at de kontrollerte hva vi sa og skrev.
Til slutt vil jeg opplyse at mine partifeller er i Norges Kommunistiske Parti. Ikke noe land i verden har ennå oppnådd kommunisme. Når det gjelder barneoppdragelse, kommer kronikørens belærende råd for sent. Våre fem barn er voksne. De leser, studerer og arbeider selvstendig, riktignok med en mor som er utdannet barnepleier. Vårt motto er «Oppdragelse til fred».