Ikke fordi jeg ikke ønsker, men fordi fosteret er bærer av mitt syndrom, noe som er 50 prosent sjanse ved hvert svangerskap. Å ta og kjenne på følelsene frem til de gylne 12 uker er forbi er én ting, og vente enda lengre på telefonen fra Ullevål om svar på morkakeprøven er et komplett kaos av følelser jeg ikke klarer å beskrive. Det blir som en russisk rulett, umulig å vite hvordan utfallet blir.

Jeg har alltid, siden jeg selv var liten og lekte familie og barn, sagt at jeg ikke ønsker å ha et barn som må gjennom det jeg har gjennomgått. Det har jeg stått for i voksen alder også. Én ting er hva det livet skal gjennom, en annen ting er at jeg har en helse selv jeg må ta hensyn til.

Men, valget har allikevel ikke vært noe lettere å ta av den grunn. Tvert imot.

Å stå der spent med den positive testen i hånda for så å ta innover seg alle de tankene og følelsene som raser i deg av uvisshet og redsel, helt frem mot 11. uke hvor morkakeprøven tidligst kan tas.

Første gangen og ved min første graviditet hvor fosteret var bærer, ble det kirurgisk abort. Det å se et bankende hjerte, for så å signere papirer og ta den tabletten. Å legge seg i narkose med en liten kul på magen for så å våkne uten, før man deretter blir sendt hjem med en pose smertestillende i hånda og et «lykke til», unner jeg ingen. Ikke mange dagene etter, hvor kroppen tror du har født, kommer melkeproduksjonen for fullt i gang, nok en påminnelse om hva som har skjedd. Det ble piller for det også, men sorgen, den var like brutal og ensom.

Andre gangen og noen år etter, hvor vi nok en gang fikk den grusomme telefonen fra Ullevål og fosteret var bærer, var det gjennom det samme. Selve prosessen som ble gjort denne gangen, som var medisinsk, og med dyktig hjelp fra ei jordmor som var ordentlig fin og støttet oss gjennom det hele, var mye «bedre». Når det hele var over utpå ettermiddagen, fikk vi ta vår tid og bli så lenge vi ønsket og følte oss klare for å dra.

Vi følte oss absolutt ivaretatt gjennom hele forløpet.

Men, sorgen og tomheten idet man går ut den døra med smertestillende i hånda og et «lykke til videre», er knapt til å bære alene, selv når man er to.

Oppi alt dette kroppslige som skjer, sitter man i en bunnløs sorg man må jobbe seg gjennom, og man føler seg med ett alene i verden om å stå i dette. Ingen tips til fagfolk man kan oppsøke for samtaler, ingen telefon i etterkant for å høre hvordan det går. Ingen oppfølging. Heldigvis for en stødig samtalepartner i mannen og nære relasjoner som det har gått an å lene seg på.

Ingen tips til fagfolk man kan oppsøke for samtaler, ingen telefon i etterkant for å høre hvordan det går. Ingen oppfølging.

Verken i 2006 eller 2015 fikk vi vite om Amathea, dette har jeg lest om først nå, når tilbudet i Kristiansand skal legges ned… Og jeg som trodde jeg hadde googlet godt nok i forsøk på hjelp den gangen. Som tidligere erfaringer i helsevesenet er det vel tilfeldigheter, situasjon og bosted som avgjør om man får høre om tilbudene, dessverre. At kvinner i lignende situasjon etter meg skal gå gjennom dette helt alene uten at denne hjelpen tilbys eller finnes, gjør meg nitrist å tenke på…

Den veien innen (kvinne)helse har mange mil igjen…

Har du noe å dele om dette temaet? Ta gjerne kontakt med debattredaktør Mari Horve Reite på epost mari.horve.reite@fvn.no

Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no

Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.

Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.