Den er allerede på første plass på bestselgerlistene. Boka er kjøpt inn av kulturrådet og blir dermed å finne i Norges biblioteker.

Det betyr at historien hennes kommer til å nå ut til enda flere. Det gjør meg glad. For dette er en VIKTIG bok. Det krever mye å gå i dybden av seg selv og sin historie.

Jeg synes Nadia er så modig som velger å dele historien sin med oss for å gi håp, og stemme til andre som har levd eller lever med en altoverskyggende skam. Denne boka viser oss flere problemstillinger som er en realitet for mange. Det gjør et stort inntrykk å lese om det å leve under andres forventninger.

Jeg har tidligere løftet fram i et debattinnlegg at barn av konservative innvandrerforeldre er de viktigste brikkene i nedbrytningen av negative tradisjoner – de som foreldrene ofte ikke vil gå vekk fra selv.

Dette er utvikling og motgiften til polarisering. Et tema jeg brenner for. Det er dessverre slik at tradisjoner blir videreført både bevisst og ubevisst. Som Nadia nevner: det er brødre og det er ektefeller som drar med seg samme holdinger og praksiser med å «mute» kvinner, kontrollere dem og rangere dem ut fra oppførsel. Det er her vi må jobbe for en endring.

Noe av det fine i boka er å se måten Nadia har klart å løfte fram forståelse for ektemannen Abid Raja. Hun beskriver situasjoner og hendelser med kontrollbehov, begrensninger og påføring av skyld og skam. Midt opp i alt dette så er det beundringsverdig at hun evner å se hvilke følelser som har ligget under atferden hans. En forståelse for at han også har vært undertrykt av kulturen. Jeg har merket meg dette tankevekkende og viktige sitat fra boka som jeg vil løfte fram: «Mannen er ikke problemet, men løsningen.

Hvis vi ikke demoniserer mannen, men makter å se sårbarheten bak hans sinne og kontrollbehov, kan vi endre hele det konservative systemet». Jeg håper at kjærlighetsreisen til Nadia og Abid kan være til inspirasjon for andre som står i noe av det samme. De har klart å få til en positiv endring.

Det er så viktig at vi må bryte med de gammeldagse, patriarkalske holdningene. Det er både gutter og jenter fra det flerkulturelle miljøet som møter utfordringer i forhold til hvordan de ønsker – eller velger å leve sine liv. Det er viktig at vi som samfunn tar ansvar for å gi mennesker friheten til å velge hva man skal gjøre i sitt eget liv. Blant annet hvem man ønsker å gifte seg med. Hvordan man velger å kle seg. Hva man vil studere. Det jo slik det er ment å være i Norge.

Vi må rydde bort forventninger fra kulturen som går utover familiens ære. Det er Nettopp derfor vil jeg løfte fram boka hennes som tar opp den viktige kampen om et likestilt forhold og retten til å være seg selv. Hun er en åpner for å gjøre det lettere å snakke om tabulagte og vonde erfaringer i samfunnet vårt. Kampen mot sosial kontroll handler ikke om å skulle glemme sine røtter. Det handler om å kunne balansere disse i forhold til landet vi er en del av.

Det er en berikelse å kunne plukke ut det beste fra to kulturer. Det gjør jeg selv til mitt eget barn. Viser og lærer bort de gode verdiene – og det jeg mener er det beste fra både norsk og pakistansk kultur. Det er ingen tvil om at vi har mye å lære fra hverandre! Og i Norge står frihet og retten til å ta egne valg høyt på lista. Det må vi bevare.