Vi er svært takknemlige for å få lov til å møte så mange flotte elever og lærere, og har inntrykk av at de aller fleste opplever dagen som meningsfull og lærerik. Den første dagen ble likevel annerledes på grunn av upassende reaksjoner fra en del elever. Dette gir både oss som arrangør, skolene og ungdommene en mulighet for å lære.

De upassende reaksjonene ble fulgt opp av NRK med innslag i tv, radio og som nettsak, under overskriften: «Ungdommer lo og klappet under visning av holocaustfilm». Saken ble også kommentert på lederplass i Fædrelandsvennen 27. januar. Her ble det vist til at upassende reaksjoner hadde skjemmet markeringen på kinoen. Vi har behov for å forklare hvordan vi opplevde det som skjedde, og foreslå noen læringspunkter.

Vi har behov for å forklare hvordan vi opplevde det som skjedde, og foreslå noen læringspunkter.

I programmets første bolk formidlet vi hva Holocaustdagen går ut på, vi ga en historisk kontekst for det som skjedde i Europa og i Norge, vi gjennomførte en enkel seremoni der vi minnet ofrene for holocaust som hadde tilknytning til Agder. Elevene fikk også møte et tidsvitne, Edith Notowicz, Norges siste Auschwitz-overlevende. Andre bolk besto av visning av filmen «Den største forbrytelsen», der vi følger den jødiske familien Braude i Oslo fra slutten av 30-tallet, gjennom aksjonene mot jødene i Norge og til slutt følger dem inn i gasskammeret i Auschwitz. Siste del av programmet på holocaustmarkeringen besto i en økt der elevene skulle ta stilling til en del spørsmål knyttet til ytringsfrihet, hatprat, rasisme og demokrati. I Kristiansand foregikk dette på Kilden, der det også var kulturelle innslag knyttet til temaet.

Det som skjedde den første dagen, var at vi stanset filmvisningen fordi det oppsto klapping på et sted i filmen der hovedpersonen mishandles i en fangeleir. Vi var forberedt på at dette kunne skje fordi det hadde vært flere klappebølger i første del av filmen knyttet til et romantisk frieri og en intimscene på bryllupsnatta. I en scene der hovedpersonen dras gjennom søla i en grisebinge og nedverdiges, begynte noen få å klappe. Så fulgte flere etter. Vi stoppet filmen og forklarte at det var fullstendig uakseptabelt å klappe i en sånn scene. Etter dette var det tyst i salen resten av filmen. Hvordan skal vi forstå klappingen fra elevene, og hva kan vi lære av denne hendelsen?

Thomas V. Hagen fotografert i forkant av arrangementet på Arkivet, der det ble vist fire filmer i løpet av en helg. Foto: Torgeir Eikeland

For det første: Den siste runden med klapping var fullstendig uakseptabel. Samtidig må vi erkjenne at vi ikke vet hvorfor dette skjedde før vi har snakket med elevene som ble med på klappingen. Det kan være veldig mange grunner til at enkeltelever i en slik moralsk styrt setting begynner å klappe på upassende steder. Noen er ikke i stand til å sitte stille i to timer. Noen vet ikke hvordan de skal gi uttrykk for følelser. Andre vil bare demonstrere. Uansett årsak, kan vi aldri godta latter og klapping til bilder av at mennesker lider eller blir fornedret. Hvis vi godtar dette når vi ser på det film, stiller vi spørsmål til om vi ville handlet annerledes i virkeligheten.

For det andre: Det største problemet er ikke at noen startet å klappe, men at så mange kastet seg med. Dette kan vi lære av. I enhver undervisningssituasjon er det viktig å bruke – og snu – uønsket atferd til en mulighet for læring. Etter forestillingen brukte vi noen minutter på å snakke med elevene om hendelsen.  Vi snakket om hvilke valg vi har når noen begynner å klappe. Skal vi henge oss på? Sitte stille og la det skje? Eller er vi kanskje modige nok til å si fra at vi ikke synes at dette er greit? Når dette først hadde skjedd, ble det en anledning til å lære noe om å ta gode valg. Dette vet vi at blir fulgt opp både på de skolene som var i salen, og skoler som var med på markeringen de andre dagene. Det er vi glade for.

For det tredje: Det er viktig å ikke generalisere ut fra en enkelthendelse. Av de over 2000 elevene som har deltatt på holocaustdagene, er det et lite fåtall som har klappet på upassende steder. I noen mediekommentarer har vi sett tendenser til å tolke hendelsen som uttrykk for at ungdom i dag er mer rasistiske eller antisemittiske enn før eller at ungdom generelt har mindre empati. Det er ikke noe grunnlag for å trekke slike slutninger. Men vi skal heller ikke være naive. Ungdom som handler grenseoverskridende, behøver å korrigeres, og de fortjener også å bil stilt krav til.

Til slutt vil vi gi ordet til Edith Notowicz, Norges siste Auschwitz-overlevende. Tiendeklassinger på Fiskå skole spurte henne: «Er det noe som gjør deg lykkelig eller glad?» Hun rettet seg opp i ryggen og svarte umiddelbart: «Ja, det å se frie ungdommer. Jeg har tro på dere.»

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.