Avtalen ble undertegnet i full offentlighet foran Det hvite hus i Washington 13. september 1993. Utenriksminister Shimon Peres undertegnet på vegne av Israel og palestinernes, Mahmoud Abbas, undertegnet på vegne av PLO. Alt i nærvær av Israels statsminister Yitzak Rabin, PLOs formann, Yasir Arafat og USA s president Bill Clinton. Jeg husker enda det nølende håndtrykket den gamle generalen, Rabin, ga Yasir Arafat. Første skritt mot fred var tatt. Håpet var tent. I 1994 ble Arafat, Peres og Rabin tildelt Nobels fredspris.
Etter initiativ fra Arne Fjørtoft m.fl., ble den første fredspris-konserten arrangert dagen etter prisutdelingen. Jeg ble spurt av Fjørtoft om å være med å sponse konserten mot å få tildelt noen billetter. Jeg sa ja. På formiddagen på konsertdagen stod vi sammen med et vennepar på hjørnet av Karl Johansgate og Universitetsgaten. Vi så bort mot Grand hotell der fredsprisvinnerne bodde. I lufta over oss svirret to helikoptre. Det krydde av politifolk med maskinpistoler.
Plutselig oppdaget vi at noe var i ferd med å skje. Det som skjedde, var at Shimon Peres ville gå tur. Han gikk i vår retning og kom direkte bort til oss. Han stanset og begynte å snakke med oss, først og fremst med min venns kone, muligens fordi hun hadde mørkt hår og gjerne kunne bli tatt for å være israeler. Ikke husker jeg hva Peres sa, og ikke husker jeg hvor lenge han stod sammen med oss. Men en opplevelse utenom det vanlige var det jo.
Sikkerhetskontrollen for å komme inn på konserten i Nasjonalteateret var meget streng. Vi var blitt tildelt noen av de beste plassene i parkett. Kongen og dronningen satt i kongelosjen opp til høyre for oss. Arafat var ikke til stede, men hans kone var der og skulle representere han.
Så skjedde det. Sceneteppet falt ned fra taket og over hodet på noen av dem som stod på scenen. Jeg husker spesielt at Rabin måtte frigjøre seg fra teppet. Jeg tror alle i salen tenkte på en ting, nemlig terror. Men det var et uhell. Men fred ble det dessverre ikke. Rabin ble skutt av en israelsk terrorist.
Fredsprosessen gikk i stå etter hvert som nye israelske regjeringer kom og gikk. Det ble borgerkrig i Gaza der Hamas kastet ut PLO. Israel etablerte stadig nye bosettinger på Vestbredden. Palestinske terrorgrupper tok seg inn i Israel og drepte mange ti-talls sivile israelere. Voldspiralen økte. Så er vi der vi er i dag. Et fryktelig terrorangrep fra Hamas med over 1200 drepte israelere. Israel slår tilbake med voldsom kraft og får store deler av verden mot seg.
I en samtale jeg hadde med Kjell Magne Bondevik i 2013 var han veldig pessimistisk til utviklingen etter å ha hatt kontakt med begge parter gjennom lang tid. Israel fortsatte bosettingspolitikken. Hamas nekter for at Israel skal ha rett til å eksistere.
For noen dager siden så jeg et intervju med en amerikansk journalist som hadde bodd i Midtøsten i mange år. Han fortalte at han hadde stilt spørsmål til barn på Gaza i 6-7 års alderen om hva de ønsket å bli når de ble store. Svaret han ofte fikk var: «Murderer». Det er nå inngått en 4 dagers våpenhvile som gjelder fra 23. november. Hamas skal frigi 50 israelske gisler. Israel skal frigi mange flere fengslede palestinere. Våpenhvilen kan forlenges og nye gisler kan frigis. Men Israel holder fast på sin politikk. Terrororganisasjonen Hamas skal knuses.
Finnes det håp om fred? Jeg vet ikke. Det kinesiske tegnet for krise er det samme tegnet som brukes for «mulighet». Kanskje vi bare fortsatt må håpe på muligheten?