Det tikket inn velfunderte og velformulerte leserinnlegg og kronikker som både forklarte og begrunnet og beskrev kvinners samfunnsengasjement med ulike vinklinger – fra kvinnene selv.

Og så ble det i grunnen stille.

Tok tidsklemma oss? Hadde vi sagt det vi skulle si? Gikk vi tilbake til hvitstripa på fotballbanen, vaffeljernet utenfor Kiwi, strikkepinnene og hverdagskjøret mens vi tenkte at andre temaer kanskje var viktigere enn vår samfunnsdeltakelse? Aksepterte vi liksom bare at debattmediet i dagspressen tilhører «hvite menn som pusher og tipper femti»? Og at vi derfor lar dem sette agendaen?

Jeg tror ikke det. Jeg tror vi fikk noe å tenke på, og vi lurer på hva vi skal gjøre videre – selvfølgelig samtidig med at vi sjonglerer hverdag og dugnad og høster interaktive klikk og reaksjoner på sosiale medier.

For min egen del har jeg grunnet videre. Kladdet tekster, redigert og klippet og kastet i papirkurven. Det er jo tross alt ikke så lenge siden jeg mente noe sist. Tenk hvis jeg skader hjertesakene mine hvis fokuset blir mer på meg som meningsytrer enn sakene jeg brenner for?

Men tanken på metadebatten, debatten om debatten, har ikke sluppet taket.

Nå er det sikkert ikke alle som er like interessert i tekst og sjanger som undertegnede. Og etter å ha lest en god del leserinnlegg, skrevet av både kvinner og menn i ulike roller, begynte jeg å leke med tanken på om det er andre sjangerkrav til kvinner i debatt enn menn.

Er det faktisk sånn at vi kvinner liksom må selge sjela vår, kle oss følelsesmessig nakne, drive mental prostitusjon, for å skape oppmerksomhet om sakene vi brenner for?

Og gjelder liksom andre spilleregler for menn i debatt enn for kvinner? Kommer menn unna med spissformuleringer, kraftuttrykk og usikkert saksgrunnlag i langt større grad enn kvinner?

Det var mens jeg multitasket en hverdag at det slo meg: Kan det handle om noe så elementært som Aristoteles og retorikk?

Mange av oss husker både med gru og glede tilbake til norsktimene med analyser på jakt etter etos, patos og logos. Etos handler om troverdighet, patos om følelsesmessig appell, og logos om det rent saklige innholdet.

Ifølge Aristoteles er disse faktorene helt grunnleggende for alle taler, og det er de som mestrer disse teknikkene best, som oftest blir lyttet til. Vi har gjennom historien sett disse grepene bli både brukt og misbrukt, av både Hitler og Zelenskyj, og det forutsetter at man kjenner sitt publikum.

Men hvordan bruker vi disse teknikkene i samfunnsdebatten? Hva er det som gjør at menn kan skrive om vei og rør og få mange tusen klikk, mens kvinner skriver om abort og svangerskapshelse – i høyeste grad allment! – uten at himmel og jord settes i bevegelse?

Det kan være det rett og slett handler om kjønnsmessige forskjeller for bruk av retoriske verktøy, for ikke å snakke om publikum.

Jeg har møtt mange kvinner som sier at de ikke vil ta ordet hvis de ikke kjenner saken godt nok og kanskje ikke har så mye å si. De må først finne sitt logos.

Menn er kanskje ikke like opptatt av det? Buser kanskje oftere ut med edder og galle som deres likemenn (publikummet) kan kjenne seg igjen i (patos), mens kvinner må kle av seg ytterlagene, vise vårt indre liv, pirke borti det vonde og gjenkjennelige, gjøre oss sårbare, for å bli lest?

Og kommer det faktisk i tillegg til at menn, bare i kraft av å være menn, har større troverdighet (etos) enn kvinner, og også ofte hjelper hverandre å bygge troverdighet?

I så fall, hvordan kan vi løse det?

Jeg tar sjansen på å komme med en tredelt utfordring:

Til Fædrelandsvennen: Kan dere hjelpe oss å bygge etos? Vis oss frem, vi som deltar i debatten, uten at vi må mase. Vis at også vi som er helt vanlige, er sinnsykt bra, og vis at de gangene vi deltar i debatten, så er det fordi vi burde regnes med.

Til menn: Slipp oss til. Ikke diss oss når vi prøver og når vi tilbyr patos på vår måte. Vi trenger å føle oss trygge når vi kler av oss, og i hvert fall når vi egentlig helst vil slippe. Og jeg tror dere kan lære litt av oss.

Og til kvinner: Aristoteles var kanskje inne på noe da han snakket om retoriske virkemidler, men de aller fleste mener heldigvis han tok feil i sitt syn på at kvinner ikke har noe i politikken og samfunnsdebatten å gjøre.

Vi burde heie på hverandre. Når kvinner med høy troverdighet heier på andre kvinner, gir det troverdighet. Og i jakten på vårt logos, hvis vi legger «tale og fornuft» som grunn for betydningen, så stiller vi kanskje unødvendig høye krav til oss selv?

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.