Men for meg og min familie, har sammenslåingen vært svært merkbar. Vi har fått et betydelig dårligere tilbud. Vi har et barn med autisme og dyp psykisk utviklingshemming. Vi er derfor svært avhengig av kommunen og kommunale tjenester.

Nærheten i Søgne da Søgne var egen kommune, fikk vi den hjelpen vi trengte uten problemer, vi kjente godt systemet og personene vi måtte henvende oss til for hjelp og tjenester. Alle instansene vi var avhengig av hadde vi privatnummer til. Og alle kjente oss godt og alle var tilgjengelige på Tangvall. Ofte ordnet de opp i saker mellom seg slik at jeg slapp å ta mange møter og telefoner. Fagmiljøene i Søgne kommune jobbet utrolig godt sammen, slik er det ikke på samme måte i en storkommune.

I nye Kristiansand får vi hele tiden nye mennesker å forholde oss til, og disse menneskene har ikke møtt min sønn. Alle jeg nå må forholde meg til, byttes ofte og jeg må stadig møte opp i Kristiansand. Tidligere var ikke slike møter nødvendig, da alle jeg tidligere forholdt meg til, kjente min sønn godt, og de kom ofte på hjemmebesøk. Dette høres kanskje ikke så ille ut, men som en mamma som stadig må søke om ditt og datt (nødvendige hjelpemidler o.l.), så vil en slik ekstra belastning være nok til å møte veggen. Det er rimelig velkjent for slike familier som min, at søknadsarbeid o.l. er svært tyngende.

I den nye kommunen har vi jo også fått et massivt PPT med stort fagmiljø, som de sier. Jeg har til gode å se det flotte resultatet av dette. Jeg opplever det dessverre helt motsatt. Jeg måtte sitte å presisere på møtet med PPT at min sønn må ha 100 prosent assistent. Dette er en konsekvens av dårligere økonomi i storkommunen. Men si det til det barnet som mistet 100 prosent assistent og som nå går i elevgrupper med en felles assistent. Dette gjelder ikke mitt barn, men dette er hva jeg observerer når jeg er innom kompetanseavdelingene etter kommunesammenslåingen.

Mange foreldre med disse fantastiske barna orker rett og slett ikke ta opp kampen. Det er fryktelig synd at vi har fått det slik vi har det nå.

Tidligere kunne skoleansatte svinge innom kommunen og be om midler. Det hyppigste svaret var som oftest: Du vet jo hva du driver med, kjør på! Disse tidene er nå et tilbakelagt kapittel. Søgne kommune hadde heller ikke planleggingsdager på kompetanseavdelingene. Det er noe vi har nå som Kristiansand kommune. Dette gir min familie store utfordringer. Vi må ha mye hjelp av familien for å komme oss igjennom disse dagene. En annen konsekvens av storkommunen er at min sønn risikerer å få en bolig helt i andre enden av kommunen. Dette vil gjøre besøkene vanskeligere i hverdagen på grunn av lang reisevei.