I en tid hvor vi kontinuerlig snakker om mangfold, er skolen ofte en enhetlig institusjon som er bygget rundt et tradisjonelt, akademisk læringsideal. Spørsmålet er om dette tjener alle elever best? Enhetsskolen har sine styrker. Den sikrer en minimumsstandard for alle elever og skaper et felles fundament for videre læring. Men, det er også et system som i stor grad fremmer teoretiske, akademiske ferdigheter på bekostning av mer praktiske og kreative evner. I dagens skoleverden kan vi ikke overse at det er mange veier til lærdom, og mange former for intelligens. Særlig rammer enhetsskolen de elevene som er «annerledes». Hva innebærer det å være «annerledes» i denne sammenhengen? Kanskje er det elever med lærevansker, elever med kreative og praktiske evner som ikke blir verdsatt, eller elever som rett og slett ikke trives i det tradisjonelle klasseromsformatet. Jeg var en disse elevene som ikke helt passet inn. Med udiagnostisert ADHD var jeg en urokråke som litt for ofte forstyrret klasseromsmiljøet. Da vi i 9. klasse fikk en ny lærer i musikk, og kunst og håndverk, kom jeg ifølge mamma hjem med stjerner i øynene. Selv om jeg fremdeles grøsser av hvor falskt jeg sang Angels av Robbie Williams, så var mestringsfølelsen vi fikk av å danne et band og opptre sammen helt fantastisk. Vi laget batikk, hadde moteshow, og alle jeg kjente fikk hjemmelagde sølvsmykker til jul etter at jeg hadde oppdaget at smykkelaging er som terapi for en urolig ADHD-hjerne. Dette belyser det fundamentale behovet for variasjon i læringsmetoder. Hvorfor er det slik at noen fag prioriteres over andre, mens praktisk-estetiske fag ofte blir satt på sidelinjen? Vi må anerkjenne at disse fagene, som kunst, musikk, drama, og håndverk, kan bidra til å skape en positiv læringsarena. Det praktisk-estetiske feltet kan engasjere elever på en annen måte enn de tradisjonelle fagene. De kan gi elever muligheter til å uttrykke seg, til å lære gjennom å skape, til å utvikle kritisk tenkning og kreativitet. Disse ferdighetene er minst like viktige for fremtiden som de rent akademiske fagene. For å virkelig utnytte skolens potensial som en positiv læringsarena, må vi anerkjenne at alle elever lærer forskjellig. Vi må gi plass til en bredere forståelse av læring og intelligens, og vi må verdsette og løfte frem de fagene som fremmer disse evnene. Dette handler ikke om å underminere viktigheten av de tradisjonelle fagene, men om å skape et skolesystem som virkelig respekterer mangfoldet i vår elevmasse. En skole som anerkjenner alle former for intelligens og læringsstiler vil være en mer inkluderende, engasjerende og positiv arena for alle elever. For å få det til må vi sikre tilstrekkelig ressurser til lærere også i kunst, håndverk, musikk og de andre viktige praktisk-estetiske fagene. Husk, det er ikke elevene som skal tilpasse seg skolen, men skolen som skal tilpasse seg elevene. Vi har alle rett til å lære på en måte som passer oss.