Ikke har jeg gjort noe galt, ikke har jeg planer om det, og uten at politiet behøver å ha mistanke om noe som helst, kan likevel en myndighetsperson stoppe og forhindre min helt normale ferdsel på et offentlig sted.
Målet er nobelt nok. Nemlig å forhindre at noen bærer med seg våpen. Men er virkemiddelet rimelig? Skal vi som innbyggere ikke lenger få lov til å være i fred? Skal vi måtte finne oss i å bli forhindret i vårt daglige virke av en statlig autoritet, uten at vi først har gjort noe mistenksomt?
I en tid hvor stater som Kina nå har total kontroll på befolkningen er vestlige demokratier på vei i samme retning. Staten tiltar seg mer og mer makt. Overvåking av pengestrømmer, betalinger, ferdsel og kommunikasjon har nådd nivå som for kort tid siden var helt utenkelig. Politikere fra både Høyre og Ap bygger en større og større Stat.
Det vil alltid være sånn at vi kan forhindre noe ubehag og kriminalitet ved økt overvåking. I vår digitale tidsalder, med uendelige muligheter for at staten tar total kontroll på våre liv, er det på tide å stoppe opp og tenke over hvilke virkemidler vi tillater i den gode hensikt. For det vil alltid kunne hevdes at målet helliger virkemiddelet. Prisen ser man først når friheten er forsvunnet.