Jeg synes landsdelen vår for tiden gjennomgår en tilnærmet metamorfosisk forandring hva gjelder signalene som sendes ut av enkelte innbyggerne på det blide.
Selv om mytene og klisjébildet av den piperøkende, litt trege, sindige og lune sørlendingen på trammen er godt innarbeidet i folks oppfatning, opplever vi i dag noe ganske annet. For vi er jo verken blide, omgjengelige, beskjedne, fåmælte eller saktmodige lenger. Vi roper og skriker ukvemsord til hverandre om kommuneoppløsning, Sørlandsnyhetene, siloen og kunstuttrykk, og kaller hverandre unevnelige navn, som verken stammer fra bedehus eller Maartens brygge. Våre ledere er faktisk de som roper høyest, og med ord som ikke finnes i Nordahl Rolfsens lesebok. Den forbannede sørlandske tålmodigheten ser rett og slett ut til å forvitre. De sosiale narrativene holder på å ta over også i landsdelens monopolavis, der gjødsellukta spres utover landsdelen.
Hva er det som er i ferd med å skje?
Der vi tidligere tok en passiar over stakittgjerdet, vokser brennesle og ormegress. Vi skuler mistenksomt på hverandre, og tenker innerst inne tanker om hverandre som egentlig hører hjemme i temperamentslandene rundt Middelhavet.
Og forandringen har kommet ufattelig fort. Bare i løpet av de siste 2-3 årene. Når nå sommeren står for døren, og tynne bluseliv lett går opp, skal det bli interessant å se om sommerens uskyldige lettsindigheter og utsvevende liv klarer å stå i mot uhumskheter og spetakkel. Eller om vi kan falle tilbake i våre godslige og konservative roller og kanskje dra på vekkelsesmøte til Vigeland?
Hvis vi ikke får det til, har den saktmodige og litt enfoldige sørlendingen fått et alvorlig skudd for baugen, og Maarten og Silius tilhører da en fjern fortid. Spørsmålet er om vi skal lukke den blåmalte døren til sørlanderiet, og ønske velkommen til noe nytt. Men til hva da?
Jeg undres.