For ofrene i krigen mellom Russland og Ukraina. For dem som opplever vold og død på Vestbredden. For dem som ble kidnappet og drept i Israel. For deres pårørende. For destruksjonen og fordrivelsen på Gazastripen. For menneskene der - levende og døde. Ja hvor mange tårer har ikke Gud grått for alle barna som dør?

Lederne for de kristne kirkene i Jerusalem har oppfordret palestinske menigheter om å avlyse all offentlig feiring av jula. Det som skjer på Gazastripen har vært for voldsomt. Dermed blir det ingen parader eller lystenning i Betlehem dette året. I en av kirkene blir heller ikke Jesusbarnet lagt i den tradisjonelle krybben. I stedet blir barnet lagt i en installasjon av murbrokker. Den lokale presten sier at i år blir Jesusbarnet født blant ruinene i Gaza.

Det finnes ingen vakrere historie enn juleevangeliet har en forfatter sagt. Og vi blir jo alle berørt av denne uslitelige historien. Men bare idyll er det ikke som brettes ut. Maria er nesten for ung til å føde. Hun blir med barn før hun og forloveden Josef har vært sammen. Og å føde et barn i en stall er vel ikke spesielt romantisk.

Men hva er det med dette barnet?

Det er vel ingenting som berører oss mer enn et nyfødt barn. Barnet fyller oss med forventning og håp. Samtidig er et barns liv så skjørt. Trusler mot barnet i Betlehem kom det også. Gjennom vismennenes besøk ble kong Herodes oppmerksom på at jødenes konge var født. Det gjorde ham rasende sjalu. Han ga beskjed om at alle guttebarn i Betlehem under to år skulle drepes. I en drøm fikk Josef beskjed om å flykte til Egypt. Den hellige familie berget seg. Men til slutt fikk likevel denne verdens mektige tatt livet av Kristus. For han var ingen konge med soldater til å forsvare seg.

Som menneske var han derfor hele livet en sårbar Gud.

Men hvordan skal julen bli dette året? Vil det bli mulig å høre englenes fredssang på Gazastripen og i resten av Det hellige land? Og hvordan skal ukrainerne få feire jul?

Vi er mange som håper at krigshandlingene snart skal ta slutt i Ukraina. Selv om det ser mørkt ut. Og vi får håpe og kjempe for at krigen på Gazastripen kan avsluttes med en rettferdig fred. Og at de som sørger over alle de døde barna kan finne trøst. Og at palestinerne på Vestbredden kan bli beskyttet mot settlervold, etnisk rensing, vilkårlig fengsling og død. Samtidig må vi be og kjempe for at USA og det såkalte kristne vesten ydmykt kan erkjenne at julens fredsbudskap må få prege livene til dem som bor i Det hellige land: Jøder, kristne og muslimer. Det er et hjelpeløst barn som blir født julenatt. Og det er dette barnet vi tilber som vår Gud. Dermed er det den allmektige Gud vi ser et bilde av i hvert eneste av alle verdens hjelpeløse barn.

Men hva er det som skjer når vi ser et slikt barn? Da fylles vi av omsorg og ømhet. Og vi kjenner dette ønsket om å beskytte barnet. Ja, vi vil bruke all vår makt for at barnet skal beskyttes og leve. All makt. Allmakten!

Det er dette vi feirer julenatt: At Gud gir seg til kjenne som et hjelpeløst barn. Og at Guds allmakt kommer til syne i denne verden i den grad vi bruker all vår makt til å beskytte ethvert barn. Slik at barna ikke skal dø. Ikke i Ukraina. Ikke i Israel. Ikke på Vestbredden. Ikke på Gazastripen. Ikke noe sted i noen krig. Hør derfor nøye etter julenatt når englenes fredssang toner ut over jorden.

Er det ikke akkurat dette de synger om?