I ankesaken er tre menn i 20-årene tiltalt for å ha gruppevoldtatt en kvinne i 20-årene på en fest i Bergen i 2021. Da saken gikk for Hordaland tingrett i fjor vår, ble tiltalen, der det står hva saken handler om, spredt, og navn på både tiltalte og fornærmede delt både fysisk og på internett, dette stedet med tilnærmet evig hukommelse og global rekkevidde.

I tillegg til at det medførte en stor belastning for de involverte partene, førte offentliggjøringene til strafferabatt i tingretten. Filmopptak fra retten ble delt, og en kjent artist filmet mens han fulgte etter og konfronterte en av de tiltalte i en kiosk som artisten senere publiserte. I ettertid ble han ilagt en bot på 20 000 kroner for handlingen.

På rettssakens første dag i lagmannsretten fortalte den fornærmede kvinnen om belastningen ved å få navnet sitt spredt. Sikkerhetssjef Espen Husby sa til VG at de “har sikkerhetskontroll på alle som skal inn i salen, fotoforbud og forbud mot å ha telefonen på inne i rettssalen.” Likevel ble rettssaken avbrutt da en av de tiltalte ifølge BT tok opp telefonen før alle tiltalte frivillig leverte dem fra seg.

Det er lett å skjønne at gruppevoldtektssaken engasjerer mange, og at den setter i sving store følelser. Men hvis vi lar oss rive med av følelsene, kan det i verste fall utgjøre en risiko for rettssikkerheten og rettssystemet vårt, og også partene som er involvert. Det må vi ta på stort alvor. Det er mange straffesaker som på ulikt vis kan sette følelsene i sving.

I rettssalen, og særlig i straffesaker, står vi overfor noe av den sterkeste maktbruken som er tillatt i vårt demokrati. Ingen skal dømmes uten rettssak, og hovedprinsippet er at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dommerne avgjør. Og nettopp fordi rettsvesenet i ytterste konsekvens kan frata mennesker sin grunnleggende frihet, er det også betryggende at hovedregelen i norske domstoler er åpenhet og transparens. Ikke for å tilfredsstille vår nysgjerrighet, men for å ivareta rettssikkerheten til tiltalte og fornærmede, og for å unngå maktmisbruk av påtalemyndighet, dommere og forsvarere. Det er prinsipper og verdier som er verdt å hegne om.

Krimreportere og –kommentatorer følger gjerne de store, alvorlige sakene, og jobber med pressetjenestene på domstol.no og kildekontakt. Men også vanlige folk kan følge rettssaker som tilhørere. Hovedprinsippet i domstollovens § 124 er at “Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig hvis ikke annet er bestemt i lov...”. Man kan enkelt finne hvilke saker som føres for retten hver dag via linken til Hvor går rettssaken på domstol.no.

Men selv om åpenhet er grunnprinsippet, finnes det noen begrensninger. Saker etter ekteskapsloven og barneloven skal for eksempel normalt gå for lukkede dører. Noen parter har behov for og rett på personvern. Det er for eksempel alltid forbudt å fotografere eller filme tiltalte på vei til og fra retten så sant vedkommende ikke samtykker. Tanken er at rett før og etter rettsmøtene er man i en særlig sårbar situasjon. Man skal heller ikke forstyrre rettssaken med filming og fotografering, men i saker som har stor samfunnsmessig interesse kan mediene søke om tillatelse. Innsyn i dommer er normalt begrenset til fem år tilbake i tid, og når man har sonet dommen sin ferdig, har man gjort opp for seg.

Presseetikken i Vær Varsom-plakaten vektlegger også flere forhold direkte knyttet til krimjournalistikken, og norske medier er generelt svært restriktive med identifisering i straffesaker. Det gjelder særlig før fellende dom foreligger, hvis det er snakk om unge lovbrytere eller der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for en tredjepart. Dersom man identifiserer, skal den forankes i et berettiget informasjonsbehov – at det er viktig for folk å vite hvem som stod bak ugjerningen.

Det er viktig at vi vet hva som skjer i norske rettssaler, og at vi samtidig våger å utfordre og være kritisk når det er grunn til det. Her har journalister og medier en sentral rolle, og også de må tåle et kritisk søkelys. Vi må ivareta åpenheten i rettssystemet slik den finnes i dag, og sikre oss at de som mener seg utsatt for lovbrudd både våger å anmelde og stå gjennom en rettssak eller flere. Vi har også et felles ansvar for å ivareta de som møter som fornærmede og tiltalte, og for å ikke dyrke vilkårlige, ustoppelige gapestokker som kan få alvorlige konsekvenser både for dagens åpenhetslinje, rettssikkerheten og de involverte partene.