Den grønne grådigheten er stor, men risikoviljen er liten hos aktørene. De ønsker at den norske stat skal garantere for prosjektene, slik at deres egen profitt blir sikret.

Vi ser nå at flere av de firmaene som har satset på havvindindustrien, ikke lenger ønsker å delta i anbud på planlagte prosjekter i Nordsjøen. Dette selv om regjeringen stadig øker milliardstøtten. Mye vil ha mer! Dette viser med all tydelighet at prosjektene ikke har livets rett. Norsk havvind er i praksis fallitt, den vil bare kunne overleve på enorme statlige subsidier.

De tekniske/økonomiske grunnene til dette er beskrevet godt av fagfolk i pressen. Jeg går ikke inn på dem her.

Det er ikke bare havvind og landvind som får milliardstøtte. Batterifabrikken Freyr, som nå legges på is før de har produsert et eneste batteri, får også statlige midler. Direktøren tar ut 27 millioner i årslønn, og styret bevilger millioner til seg selv. Freyr kjøpte konsulenttjenester for 100 millioner fra broren til konserndirektøren. På tross av disse forholdene, ber Freyr ledelsen om flere statlige penger.

Smarte grådige finansakrobater har forstått hvordan de skal få fatt i statlige midler i forbindelse med det såkalte grønne skiftet. Nøkkelordene de bruker i prosjektene er "CO2", "elektrifisering", og "klima", og da sitter pengene løst. Regjeringen, med støtte fra Høyre, blar opp. På den måten tapper de statskassen for milliarder, til ulønnsomme og naturfiendtlige vindturbinprosjekter, batterifabrikker, biofuel og CO2-lagring.

Når gildet en gang er over, har spekulantene forlatt prosjektene. Den norske stat sitter igjen med en formidabel hangover, og må ut med flere milliarder for å rydde opp etter den "grønne" festen.

Hvordan kunne det gå så galt?

Handler dette om at politikerne ikke forsto at Parisavtalen ikke var tilpasset et land som Norge? Landet vårt hadde jo allerede, ved hjelp av vannkraften, gjort jobben med elektrifisering av industri, og hele samfunnet forøvrig! Norge var et grønt fyrtårn mange år før Parisavtalen ble inngått!

Servile norske utsendinger brukte ikke dette som argumenter da de forhandlet avtalen, og dermed kom Norge dårligst ut. På toppen av det hele gikk våre forhandlere med på å ikke bruke den norske skogen i CO2-regnskapet, slik andre land gjør.

I sum gjør dette at Norge har en helt umulig oppgave med å få til 55% CO2-kutt før 2030.

Det er med dette bakteppet at regjeringen og Høyre nå desperat kaster ut hundrevis av milliarder til prosjekter som ikke har livets rett, men som kan tas med i CO2-regnskapet.

Men dette er ikke nok. Derfor har regjeringen også igangsatt en meningsløs rådyr elektrifisering av oljeindustrien på sokkelen og Melkøya, noe som stjeler verdifull strøm fra fastlandsnorge. Flere og flere fagfolk advarer mot denne politikken.

Allikevel ser vi ingen signaler fra ledende politikere i AP og H som tyder på at de lytter til disse argumentene.

Så lenge dette fortsetter vil den grønne grådigheten i Norge ha gode tider. Det eneste håpet vi har er et energiopprør på grasrotplan i AP og H, sånn at Norge kan finne tilbake til en fremtidsrettet og bærekraftig energipolitikk.