Og hva er så spørsmålet?

Reverseringstilhengere, fra grasrota til regjeringsnivå, refererer til folkeavstemninger som riktige og rettferdige verktøy for å avgjøre reversering av kommunesammenslåingen.

Ser man på folkeavstemninger i forbindelse med kommunesammenslåinger, er det vel få eksempler på at «små-kommunene» stemmer ja. Det ligger i sakens natur at de stemmer nei. Man vet hva man har, og det er vel menneskelig å møte endringer med motstand. Er det da en generell regel som sier at det er rett, og la alle småkommuner fortsette som før, hvis befolkningen i folkeavstemninger sier nei? Selvfølgelig er det ikke det. Historisk fulgte kommunegrensene ofte de gamle kirkesognene. Skal vi la det være styrende i dag med tilgang på motorveier og fibernett? Alle kommunene som ble innlemmet i Arendal i 1992, stemte nei, i Øyestad stemte 90 prosent nei. Er det noen i Arendal som i dag synes det er en god ide å gjenopprette Tromøy kommune?

De som finleser grunnloven, finner ikke mange referanser til folkeavstemninger. De finner faktisk ingen. Hvorfor er det slik? Årsaken er nok at våre forfedre på Eidsvoll skjønte svakhetene ved folkeavstemninger. Spørsmålet det skal voteres over i en folkeavstemning må være så enkle at de kan besvares med et ja eller nei.

Sammensatte problemstillinger kan ofte ikke avgjøres med et enkelt ja – nei. De krever mer komplekse svar og er lite egnet til folkeavstemninger. Derfor har vi i Norge et indirekte demokrati, vi velger våre representanter, på flere nivå, som igjen støtter seg på en administrasjon for å fatte vedtak på våre vegne. Er du som velger ikke fornøyd med dine representanter, får du muligheten til å bytte dem ut hvert 4. år. Hvis bindende folkeavstemninger generelt var en god ide, skulle det selvfølgelig blitt brukt langt oftere. Folkeavstemning før sammenslåingen i 2016 var en fryktelig dårlig ide, og er det fremdeles i 2024.

La oss ta et hypotetisk eksempel. Et av de viktigste politiske virkemidlene man har i en stat, og som i stor grad påvirker befolkningen, er statsbudsjettet, hvor inntektene i stor grad hentes fra skatter og avgifter. Så hvorfor arrangerer man ikke da en bindene nasjonal folkeavstemning om skattenivået, siden det kanskje er det viktigste spørsmålet man kan stille seg i det politiske Norge? Spørsmålet kunne enkelt stilles: Vil du ha lavere skatt? Ja/Nei.

Svaret på hvorfor det er en elendig ide, er jo at man risikerer at et flertall ville finne på å svare Ja. Konsekvensene av et slikt svar og hvilke kutt som måtte gjøres i helse/skole/forsvar osv., er detaljer man ikke kan få formulert i en folkeavstemning.

Dette er høyst relevant for kommunedelingssaken; hva er spørsmålet vi skal svare på? Det sannsynlige spørsmålet som kommer i inbox’en, blir nok:

Vil du at Søgne skal bli en selvstendig kommune? Ja/Nei.

Det er jo selvfølgelig et like håpløst spørsmål som i skatteeksempelet. Hvordan kan man si ja eller nei uten å relatere spørsmålet til konsekvensene av en slik avgjørelse?

Det spørsmålet som i anstendighetens navn burde stilles til befolkningen i Søgne når man legger Statsforvalterens rapport til grunn, er litt mer komplekst, men bedre:

Er Søgne som selvstendig kommune så viktig for deg at du er villig til å akseptere alle konsekvenser i form av dyrere og dårligere kommunal tjenesteyting? Ja/Nei.

Et annet aspekt er hvordan en folkeavstemning skal gjennomføres og resultatet fortolkes. Det som virker klart, er at den blir digital og vil foregå over en viss tid. NRKs Lars Nehru Sand belyser problemstillingene meget godt i sitt innlegg «Et betydelig eksperiment», 15. november.

I Norge har vi ikke digitale valg. Valglovutvalget konkluderte i 2020 at frie og uavhengige valg ikke kan ivaretas uten at velgerne trer inn i et godt, gammeldags valgavlukke. Bare der vet man at velgeren er helt alene når vedkommende tar sitt valg. Hemmelig valg uten ytre press bør være et ufravikelig prinsipp.

I Søgne derimot, kan aktivister på den ene eller andre siden ringe på døren den uken folkeavstemningen gjennomføres og be velgerne avgi stemme via en medbrakt Ipad. Arbeidsgivere eller andre medlemsorganisasjoner kan be ansatte eller medlemmer om å stemme i en bestemt retning. Det samme kan skje i familie eller andre sosiale sammenhenger. For mange vil dette kunne oppfattes som et utilbørlig press og påvirke deres valg.

Hvordan et resultat skal tolkes er også uklart, skal en stemmes overvekt uansett valgdeltakelse være bindende? Skal Songdalens valg den ene eller andre vei tillegges vekt i den endelige avgjørelsen for Søgne?

Det ser ikke lyst ut for de som håpet på at fornuften til slutt skulle seire i denne saken. Håpet nå er at folk i Søgne som ønsker å se fremover, engasjerer seg og klarer å mobilisere tilstrekkelig til at denne galskapen kan være over i løpet av 2024.