Skeive dager, hva kjempes det for?

I Fædrelandsvennen 6. august skriver leder i Åpen folkekirke og Oslo bispedømmeråd, Gard Sandaker-Nielsen, og Odd Inge Uleberg, leder av Åpen Folkekirke Agder og Telemark og medlem Agder og Telemark Bispedømmeråd, at Pride ikke er en ideologi, men en kamp for frihet, rettigheter og solidaritet. Hva de ikke svarer på, er hvilken virkelighetsforståelse de bygger sin kamp på.

Tradisjonelt forstår vi begrepet ideologi som en helhetsforståelse av samfunnet. Det vil si at en ideologi sier noe om idealsamfunnet, hva som er galt med vårt eget samfunn, og hva som må til for å nå idealsamfunnet.

De skeives kamp for det de oppfatter som en rettferdig verden, er ikke like altomfattende som for eksempel marxisters kamp for et klasseløst samfunn, men vi finner paralleller til det vi forstår som en ideologisk tenkning.

Sandaker-Nielsen og Uleberg gjør rede for sitt idealsamfunn hva angår kjønn og seksualitet. De tar utgangspunkt i homofiles kamp for likeverd, men går deretter over til å kreve en aktiv støtte til transpersoner og forsvar av en skeiv virkelighetsforståelse. Dette er imidlertid ikke mulig uten en ideologisk plattform og virkelighetsforståelse. Det er nemlig en filosofisk avgrunn mellom det å «bare» kjempe for homofiles rett til å leve sammen, til å oppheve både kjønn og legning, slik dagens skeive revolusjon handler om.

Den skeive revolusjonen har filosofiske røtter til antikkens gnostisisme og dens dualistiske menneskesyn, via 1700-tallets opplysningstid og til 1900-tallets symbiose av Freud og Marx, før postmodernismens avvisning av den absolutte sannhet gjør det mulig å påstå at menneskets viktigste funksjon handler om å definere seg selv, inkludert sitt kjønn, og at vår viktigste identitetsmarkør er seksualiteten. Videre får vi høre at våre tradisjonelle normer for samliv og kjønn er undertrykkende og farlige for individets utvikling, og at disse normene må fjernes for å sette mennesket i frihet.

Tilhengerne av den skeive virkelighetsforståelsen har skapt et politisk program som bærer navnet Yogyakartaprinsippene. Vi ble først kjent med dem da regjeringen Stoltenberg sommeren 2008 i sin handlingsplan Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012 sa at Norge støtter disse prinsippene. Men prinsippene ble for alvor en del av Norges normative plattform da Stortinget i 2013 vedtok en ny diskrimineringslov som inkluderte begrepene seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.

I vår «nye virkelighet» er kjønn og legning opphevet. Vi forutsettes å tiltrekkes av egenskaper, ikke det motsatte kjønn. På denne måten rammes både klassisk homofile og kvinner. Da diskrimineringsloven av 2013 innførte et syn på kjønn som et resultat av en subjektiv forståelse, ikke objektive kriterier, ble nemlig også kjønnet som et meningsfullt begrep opphevet. Begreper som ikke kan defineres, blir meningsløse, og da blir mennesket det eneste vi står igjen med. Det er på tide vi ser det i øynene: Kvinnen og mannen er opphevet, og de som krever legning og kjønn, blir de som krenker, selv om de er homofile.

Med flytende kjønnsidentitet og seksuell orientering står nå den klassiske lesbiske kvinnen overfor en ny utfordring. Hennes tilværelse bygger nemlig på overbevisningen om både legning og kjønn, som begge er i strid med loven. Selv straffeloven har til hensikt å regulere vår oppfatning av disse spørsmålene. Det innebærer at en lesbisk kvinne ikke kan benekte en transkvinnes identitet som kvinne uten å risikere å komme i konflikt med både diskriminerings- og straffelov. For en klassisk lesbisk kvinne finnes det ingen kvinne med penis, det finnes bare kvinner med vagina, men det er i strid med vår nye virkelighetsforståelse.

Den skeive revolusjonen har et ideologisk fundament, og dette fundamentet har som mål å endre hele vår måte å tenke på, knyttet til samliv og kjønn.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.