Det er en gigantisk falitterklæring at man tror, som Jørgen Pettersen fra Pensjonistpartiet, at det å la ungene få delta i den normale undervisningen på skolen, er å "overlate oppdragelsen til skolen." Det er så utrolig beskrivende for hva slags holdninger man har rundt barneoppdragelse. For selv om man ikke er enig i alt de lærer om på skolen, så kan man faktisk oppdra ungene sine på en måte som sikrer at de evner tenke og vurdere ting selv.
Tilsynelatende virker Pensjonistpartiet å tro at alt er sort/hvitt og veldig enten/eller, men slik er det jo ikke. Det er ikke slik at det å sende ungene på skolen øker noen risk for at de skal bli forvirret med tanke på kjønn, men det kan tenkes at foreldre som er totalitære i tankegangen overfor barn som undres over eget vesen kan bidra til å skape psykiske lidelser. Derfor vil jeg oppfordre til en viss edruelighet i debatten fra disse som står på skansene i det jeg ser på som intoleransens høyborg. All denne ekstreme retorikken, all frykten, truslene om å ekskludere egne barn fra samfunnet for å forhindre at de tenker selv, de bør opphøre.
Det man nå skaper er en forutsetning for at debatten om Pride, og debatten om kjønn, blir en der kun de mest ekstreme stemmene kommer frem. Det hadde vært sunnere om man klarte å holde debatten på et nivå der man luket ut de mest ekstreme stemmene, især når disse forsøker å melke en politisk kjepphest, for å sanke konservative stemmer i kommende valg. Signalpolitikk som retter seg mot folks tro, rundt et internasjonalt relevant tema er tenkelig et svært effektivt stemmesankingsverktøy, men det er på samme tid noe som polariserer og gjør samfunnet til et mindre trivelig sted.
Innlegget er forkortet. Red.