Men gledesbarna som ble unnfanget i skjæret av de brennende blendingsgardiner og født inn i et land fullt av framtidsoptimisme, har nå blitt en belastning for samfunnet. De nærmer seg 80 år og flere og flere av dem krever sitt av helsevesenet.

Og nå fødes det for få barn. I 2022 ble det født 51 500. For få til å erstatte de som går bort. Det er for få unge til å fø de mange gamle. De mange eldre er dermed blitt en utfordring for velferdsstaten. Det sies selvsagt ikke direkte at de er et problem. Men hadde ikke gledesbarnas foreldre vært så yre, kåte og seiersglade og produsert unger på løpende bånd, så hadde nåtidens Norge sett annerledes ut.

Politikernes handlingsrom ville ha vært atskillig større. Penger kunne vært brukt til andre formål enn å holde de gamle i live. Mange av etterkrigstidens gledesbarn føler derfor at de er blitt en samfunnsbyrde. Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg, sa Bjørnson.

Og det ser jammen ut til at han hadde rett. Fredsgleden straffer seg. Nesten 80 år etterpå.

Det varsles om at ressursene vil bli færre, oljeinntektene vil synke. Omstilling til grønn vekst vil kreve sitt. Urolighet i Europa. Det vil føre til kamp om midlene og økt konfliktnivå. Hvor lenge vil de yngre akseptere at så mye av samfunnets samlede ressurser går til å holde de eldre i live? Spørsmålet må stilles. For når krybben er tom, bites hestene. De eldre må nok gjøre sitt for at å bøte på det problemet de er årsaken til. Og forberede seg på enda hardere tider. Det er utopisk å tro at tilbudene til eldreomsorg vil bli bedre.

Gledesbarna må tilpasse seg til å klare seg selv mest mulig. Og da gjelder det å være frisk og sunn lengst mulig.

Kan man trene opp sinnet eller hjernen på samme måte som man trener opp kroppen? Selvsagt. Å diskutere hjelper. Å lese mye hjelper, å løse kryssord hjelper, å skrive hjelper, å løse sudoku hjelper. Sier ekspertene. Og i Norge er vi så heldige at all offentlig undervisning er gratis. Og det er ingen aldersgrense oppad for elever eller studenter. Der har de eldre en mulighet til å holde sinnet mjukt. Og til å møte de yngre. Og den bør utnyttes til det fulle. Ikke bare for de som er så heldige å bo i en by med et universitet, men også for de som bor utenbys og som behersker nettet. For andre så bør bibliotekene stille sine lokaler til rådighet for de som vil høre på og se en forelesning. Eller studere på nettet. Foredrag og forelesninger er uforpliktende og populære blant mange eldre. Og det er god plass. I mange interessante emner.

Selv har jeg valgt Religion, etikk og samfunn ved Universitetet i Agder. Og hvis man går opp til eksamen, og består, så tjener utdanningsinstitusjonene på det. De får betalt for hver student som gjennomfører. En vinn-vinn-situasjon. Valget er vårt.

Innlegget er forkortet. Red.