Hun valgte tidlig å få utløp for den umenneskelige behandling hun ble til del ved å uttrykke seg gjennom farger, stoff, håndtverk og noen svært få, men utrolig treffende ord.
Til sammen ble dette engasjerende og sterkt.
Jeg ser tap, sorg, glede, humor, fortvilelse, galskap, intelligens og viktige samfunnsbidrag i dette som for meg blir til genial kunst.
Det er gjennomtenkt, sirlig, presist og samtidig en måte å møte samfunnets kulde på med varme og mot.
Da jeg oppdaget dette for snart et år siden, sendte jeg henne en melding hvor jeg ba om tilgivelse for alle de latterkulene som både jeg og tabloidpressen boltret oss i under rettsbehandlingen av henne. Jeg brukte mine egne livserfaringer til å forklare hvorfor jeg plutselig forstod hva hun formidlet.
Jeg hadde forventet et rasende svar tilbake, men fikk det motsatte. Varme og raus forståelse fra one survivor to another, som hun kalte det.
Deretter kom en lang dialog om at hun burde publisere sin kunst på ett eller annet vis. Noe hun ikke hadde tenkt på selv, fordi hun var både sliten, syk og utmattet.
Hun laget sine ting, antar jeg, som meditativ terapi mot den galskap hun opplevde. Ikke for å selge, ta plass eller innta rampelyset. Men for å få orden og mestre.
Jeg er ikke kunstfaglig skolert. Men er det ikke nettopp ett av kunstens høyeste mål vi ser at materialiserer seg her?
Laila Bertheussen får nå kunstfaglig hjelp av Agder Kunstsenter, Agnes Repstad og Morten Traavik / Mike Tango til å utfordre grensene for kunstnerisk ytringsfrihet.
Jeg tror det finnes kunstnere og selvoppnevnte kunsteksperter i vår by som vil mene at ytringsfriheten kun gjelder for deres egen ytringskrets.
La oss håpe at jeg tar like feil av dem, som det jeg gjorde av Laila Bertheussen!