Der hvor godhet er forbudt

Jeg tenker på Mirjama og Mohammed fra Syria, som begge ble fengslet og torturert på det groveste, kun fordi de hjalp fattige. Det var ikke deres ansvar, sa myndighetene. Og dessuten hadde de ikke søkt om lov. I stedet ventet en tortur så grusom, som nesten ikke er til å fatte. Mirjama ble fengslet tre ganger, og var vitne til mye forferdelig. Til slutt var hun det hun selv kalte «knapt et menneske».

Likevel bruker hun krefter på å fortelle om det hun har sett og hørt og opplevd, for at vi andre skal forstå mer av hvordan det er å leve i ufrihet. Og hva syriske kvinner opplever i fengsler. Hun har fortalt om det i tyrkisk TV, i en engelsk avis, og nå prøver hun å nå oss nordmenn. Mohammed hadde tilgang på medisiner gjennom jobben, og klarte heller ikke la være å hjelpe fattige syke som ikke kunne betale. På flukten til Norge var han og familien nær ved å drukne, da den overfylte båten kantret. Mange som kavet rundt dem i sjøen forsvant i dypet.

Både Mirjama og Mohammed bor i dag i Norge med sine familier. Da de hver for seg ønsket å fortelle sine historier til meg (gjengitt i boken «Frihet koster» 2023), måtte jeg stålsette meg. De smertefulle historiene og torturen var verre enn jeg noen gang hadde hørt om. Hvordan kan vi mennesker bli så onde mot hverandre?

Og ondskap smitter. Professor Philip G. Zimbardo konkluderte i sin undersøkelse med at hvem som helst av oss kan bli stand til å begå svært onde handlinger, hvis vi utsettes for den «den rette» påvirkningen (The Lucifer Effect: How good people turn evil 2007).

Tenker vi nok over dette, når vi rystes av rå vold begått av pur unge mennesker?

Da er det bedre å gjøre godt. Men også så vanskelig. Likevel; nordmenn er kjent for å gi mye til de som trenger det. Velferden vår har gjort det lettere. Det er en rikdom i å gi, skriver Roger Karstensen i Fædrelandsvennen 26. september, i forbindelse med årets TV-aksjon. Det er «noe høyreist», det «skaper håp, når de som er bedre stilt hjelper dem som har det vanskelig.»

Professor Stefan Einhorn er en av dem som har funnet at også det å gjøre godt, smitter (Kunsten å være snill, 2005). Det gir enda mer håp. Når vi hjelper andre, vil de gode handlingene kunne spre seg som ringer i vann.

Givergleden i Norge bunner dermed kanskje også i noe mer enn vår materielle velferd; en humanisme, en tro, et livssyn som har som ideal å gjøre godt mot andre. Kommentator Åste Dokka skriver i Vårt Land 23. september om en nestekjærlighet som gir seg utslag i gode handlinger, og som får frem gode følelser i den som gir og den som tar imot. Hun lar Sigmund Freud stille et tenkt spørsmål: Hvorfor skal vi elske vår neste; elske i betydningen å «gjøre godt»? Og Freud svarer: For vårt hjerte, vår sjel, vårt sinn og vår styrke …»

Verden blir med andre ord litt bedre, når vi gir.

Prøv da igjen å tenke deg hvordan det måtte være å bli straffet for å ha gitt noe til fattige. Å bli ført inn i en overfylt celle, uten å ane hvor du er og hva som skal skje. Hvor det ikke er plass til at alle kan sitte, heller ikke om natten, og hvor du ikke får medisiner, om du er syk. Du vet heller ikke om det er dag eller natt og hvem som overlevde gårsdagens tortur. Og når det er din tur til å hentes inn i kammeret.

Vi i Norge har all grunn til å være takknemlige. For friheten vår. Og for at vi kan gi noe til hverandre. Også til dem som mangler mye.

La oss fortsette å gi.

Til å få frem gode følelser hos andre og hos en selv – uten frykt for det som måtte komme.

Vi kan gi dem et ansikt og en stemme. Og la dem bli en påminnelse for oss andre.