I mange avisinnlegg presenterer kommuneledelsen i Kristiansand (politikere og administrasjon) seg som de beste vennene Søgne og Songdalen kan få: Hvis en stemmer ja til Stor-Kristiansand, vil en få de laveste kloakkavgiftene, den beste spisskompetansen, de mest robuste fag-miljøene, de beste skolene, den beste eldre-omsorgen sammenliknet med hva en vil få i Søgne og Songdalen.
Ingen negative sider, tydeligvis, og derfor ikke helt troverdig. Derfor er det så utrolig positivt når politikere balanserer ved å trekke fram negative sider også, som for eksempel Åse Løvdal i en kronikk i Fvn 08.10.2020: «Vi visste at harmonisering av rammene til «kristiansandsnivået» ville gi betydelige utfordringer for (skolene i) Søgne og Songdalen.» Sånne politikere får en tillit til. I motsetning til mye annet en kan lese.
Men er det hensynet til kvaliteten på tjenestene til innbyggerne i Søgne og Songdalen som er den reelle grunnen til at kommuneledelsen ønsker å beholde Søgne og Songdalen? Jeg for min del tror ikke det. Hovedfokus er - som det nesten alltid er: Egeninteressen. I dette tilfellet tror jeg det er makt, penger og status.
Derfor setter jeg svært stor pris på de ærlige utsagnene som har sluppet ut innimellom: Her omtalt i Ragnhild Halvorsen sitt leserinnlegg i Fvn 03.12.2021 der hun refererer til bystyret sitt møte 01.12.2021: ««Gamle» kristiansandere er ikke opptatt av hva som er best for innbyggerne i Søgne og Songdalen, de bryr seg om Kristiansand og især sentrum. Det kom tydelig fram da en av Høyres representanter sto fram og jamret over at «hvis det ble reversering ville ikke lenger Kristiansand være en storby med alt det innebar!»