Som pikslene i et digitalt foto er det vanskelig å få øye på bitene av natur som bygges ned. Når man zoomer ut, er likevel bildet skarpt – og med et tydelig budskap.
Temaet er opplagt av betydning også for Kristiansand. Det har betydning for behandling av utbyggeres reguleringsplaner og dispensasjonssøknader. Og det er i kjernen av arbeidet med kommunens arealplan som er inne i sin avsluttende fase. Planen handler om hvilke føringer politikerne gir for hvilke områder og hvilken natur som kan bebygges i årene som kommer. Arealdisponeringen i denne planen er kommunens viktigste virkemiddel for å redusere nedbyggingen av naturområder.
De samlede klima- og naturkonsekvensene av kommuneplanens arealdel avhenger i stor grad av omfanget av områder som tas ut eller inn i planen. I tråd med kommunens vedtatte mål utarbeidet administrasjonen et planutkast som la vekt på å avgrense arealbruken. Bakteppet er blant annet at Kristiansand har en mer spredt – og dermed arealkrevende – bebyggelse enn andre norske storbyer. Planen inneholder en god utbyggingsreserve som dekker de anslåtte behovene fremover i tid.
Statsforvalteren har kommet med forslag for å redusere naturinngrep, og på en del områder ble det lagt inn såkalt innsigelse, det vil si en formell protest mot forslaget som er fremmet av bystyret. Flertallet med Høyre i spissen står imidlertid fast på at flere av disse områdene skal forbli i planen, tross vektige innvendinger. Dette er biter av vår felles natur. Partier som ønsker å si ja til det meste av utbygginger og dispensasjoner – en såkalt «ja-kommune» som de kaller det – må ta inn over seg at det samtidig er et nei til naturen.
Nye Kristiansand kommune har muliggjort at regionen, inkludert Søgne og Songdalen, i større grad sees i sammenheng. Dette gir muligheter for bedre sambruk og prioriteringer av arealbruken (og er nok et godt argument – i den lange rekken av rekke gode argumenter – for at Kristiansand kommune skal bestå). På tilsvarende måte bør arealbruken i fylket ellers sees i sammenheng.
Et steg på veien for å begrense tapet av natur – og bevisstgjøre oss alle om regnestykket – er å etablere et naturregnskap. Arbeiderpartiet i regjering jobber med å få dette på plass nasjonalt. Det er positivt at Venstre har fått gjennomslag i den borgerlige plattformen om å etablere naturregnskap som styringsverktøy i Kristiansand. Vi ser frem til å se at dette faktisk blir fulgt opp og gjennomført i praksis.
Veien til nedbygd natur er brolagt med gode intensjoner. De gangene man må beslaglegge natur, må det gjøres strenge prioriteringer til hvilke formål og på hvilken måte det gjennomføres. Vi må føre en politikk som stopper det samlede tapet av natur. Utbygging må foregå i et langsiktig klimaperspektiv, langs eller ved kollektivaksene og i bydelssentrene. Utbygging av natur er heller ikke bare et spørsmål om areal. Enkelte områder er mer verdifulle og mer sårbare enn andre, hvilket det må tas hensyn til.
Det er nødvendig å vurdere betydningen inngrepene har for naturen samlet sett. Bare slik kan man ta inn over seg omfanget og rekkevidden. Hensynene tar vi for naturen selv, for fellesskapet vi alle er del av – og i solidaritet med kommende generasjoner, som er berettiget samme muligheter og utgangspunkter som oss. Det grønne starter med noe så grått som en kommunes arealplan.