Oransje er for helbredelse. Og verden trenger litt av den, for å kunne være for alle som elsker, og alle som er den de er, uavhengig av trusselbildet.
Gult er for sollys. I fjor skinte det over folketomme gater, den dagen det egentlig skulle varmet en stor parade av stolthet og frihet og fellesskap.
Grønt er for natur. Vi er alle en del av den. Ulike, men like viktige. Et mangfold med en agenda: Å gjøre livet litt lettere å vokse i for alle som er med.
Blått er for harmoni. Vi ønsker oss det. Fred, og en sikker overbevisning om at menneskene i dette landet harmonerer helt perfekt med den, uavhengig av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, seksuell orientering, funksjons- og aldersnivå.
Lilla er for sjelen. Da terroren traff Oslo i fjor, og skuddene falt, knustes sjeler i hver krok av landet. De knuste for de som mistet livet. De som ble skadet, og de av oss som er berørte. Mest av alt knuste sjelen min for de som hadde kjøpt sitt første regnbueflagg, og hadde samlet alt sitt mot, all sin styrke, all sin kjærlighet og inderlige ønske om å få være, om å få elske, til sin første parade.
Bare for å oppleve at alt ble til frykt i stedet.
Dette årets Pride-markeringer er for dere.
For alle som ser seg over skulderen og får hjertebank av kommentarfeltene.
Og for alle dere som ikke vil at det skal være frykt og terror som møter mangfoldet i landet vårt. Dere som støtter, skriver hyggelige kommentarer i fæle kommentarfelt, og stikker et regnbueflagg i blomsterpotta på trappa i solidaritet.
Regnbueflagget er ikke det som blir «litt for mye».
Det er hatet og utryggheten som blir litt for mye.
I år håper vi at flere ser viktigheten av regnbueflagget, og lar det vaie som tegn på at folk flest ikke hater og frykter fargene.