Fondet,(1,55 mill kr per år), som er et treårig prosjekt, (2020 - 2023) har til nå innvilget 460 søknader (1,1 mill kr) til forskjellige tiltak for barn og unge opp til 18 år.

Med en pekefinger til oss som ønsker å få Søgne kommune tilbake, og bestemme over egen fremtid, belyser Haarr hvor mange barn og unge i de nye bydelene Søgne og Songdalen som har fått tildelt midler fra fondet. All ære til Haarr for hans fokus og standpunkt, og vi ønsker selvfølgelig Fritidsfondet særdeles velkomment.

Politikk handler om prioriteringer. Det fikk Søgne og Songdalen virkelig merke ved tvangssammenslåingen.

I skolene i Søgne utgjorde harmoniseringen til Kristiansandsnivå et kutt på kr 19.328.- per elev per år tilsvarende et redusert budsjett i barneskolen på 9,5 %. Disse kuttene går først og fremst ut over de svakeste elevene, som i denne sammenheng er overrepresentert fra lavinntektsfamiliene. Etter budsjettkuttet, tiltok bl a avviksmeldingene betydelig, og i 2020 og 2021 ble det innmeldt 1342 meldinger, med 141 kategorisert med personskade.

Det er selvfølgelig en sammenheng mellom økningen av problemer i skolene med redusert budsjett. Når skolene ikke lenger klarer å utføre primæroppgavene til de som trenger det mest, vil problemene også få ringvirkninger for barnas fritidsaktiviteter og gi økt behov for oppfølging også på fritiden. Overføringsverdiene mellom skole og fritid er åpenbar. Når Haarr forsvarer både harmonisering og budsjettkutt, stiller vi spørsmål ved om den politikken han forsvarer er med på å gi litt med den ene hånden (Fritidsfondet) og ta mye med den andre (budsjettkutt i skolene).

Metaforen burde være velkjent, og det er høyst nødvendig å gjøre oppmerksom på storkommunens prioriteringer. Man gir med den ene hånden og tar med den andre. Fritidsfondet er i tillegg underlagt et betydelig byråkrati, som sannsynligvis koster mer enn fondets størrelse per år. Det i seg selv burde avstedkomme refleksjoner hos en helhetstenkende medisiner og politiker.

Vi som vil ha Søgne kommune tilbake, og ønsker å bestemme over våre barns fremtid selv, ser med bekymring på utviklingen i storkommunen. Vi ønsker å ha oversikt over hva begge hendene våre gjør. Hva den ene gir, og hva den andre tar. Spesielt når tjenesteytelsene henger sammen og har ringvirkninger for brukeren. Det får vi best mulig i en oversiktlig, ubyråkratisk og passe stor kommune der den ene tjenesteyteren vet hva den andre gjør.

Eksemplet vi viser til illustrerer en storkommune der stordriftsfordeler, robuste fagmiljøer og sentralisering av tjenestene ikke nødvendigvis får positive ringvirkninger for sårbare grupper.

Når i tillegg fritidsaktiviteter i snitt kostet betydelig mindre i Søgne kommune enn i storkommunen, synes vi Haarrs gladmelding totalt sett ikke er så glad lenger.