Vi ser tendenser til at medikamentell behandling og omfattende diagnostisering har overtatt mye av markedet innen rus- og psykisk helsefelt, og trendene synliggjøres bl.a. ved at unge mennesker bruker mer medikamenter enn tidligere.
Noe av denne trendendringen kan tilskrives digitalisering og omfattende nettbruk som resulterer i økt forekomst av sosial distansering, ensomhet og depresjon.
Det offentlige helsevesenet bidrar til at legemiddelindustrien overtar rollen som det primære behandlingstilbud, fremfor å satse på tilstrekkelig mellommenneskelig oppfølging. I Oslo nedlegges nå det eneste gjenværende medikamentfrie rusbehandlingstilbud, mens man i Kristiansand har gode resultater med medikamentfri behandling gjennom tverrkommunale Jegersberg Gård og hos den private stiftelsen Shalam. Hva er farbar behandlingsvei?
Statusrapporter viser en markant økning av legemiddelassistert rehabilitering (LAR), og mange brukere rapporterer at de får manglende aktivitetstilbud og fraværende psykosial oppfølging. Videre er det en høy andel innen LAR som har sidemisbruk og/eller som omsetter sine tildelte doser på det åpne marked. Denne omsetningen foregår også i fengslene, der negative urinprøver kan medføre et medikamentelt tilbud til annenhånds brukere, og slik sett kan fengselsopphold resultere i et opprettholdt eller økt misbruk.
Marte Yri
Daglig leder, Det Hjelper
Aleksander Koefoed
Adm. konsulent
For mange brukere er LAR det eneste behandlings- og ettervernstilbudet de får, til tross for at de ofte ønsker et medikamentfritt omsorgstilbud med fellesskap og arbeidstrening. Medikamentfrie tilbud legges ned innen psykiatri og rusomsorg til tross for positive resultater.
Brukere opplever betydelige ulemper ved å melde seg ut av LAR, eksempelvis i form av at de mister bolig- og tannhelsetilbudet. Effekten av medikamentfrie tilbud kan bli betraktelig redusert ved forsøk på miljøkombinasjon under behandling, og derav bør medikamentfrie ettervern holdes separat og helst utføres i kombinasjon med tett oppfølging og avskjermede botilbud.
Brukere vil ofte ha hjelp, men i mange tilfeller får de kun tilbud om medikamentell- og substitusjonsbehandling samt beskjed om at viktige rettigheter er knyttet til dette tilbudet.
Recovery-perspektivet og medikamentfrie tilbud med fokus på menneskers iboende muligheter og ressurser bør stå mer sentralt, fremfor en negativ fokusering på diagnoser og medikamentell behandling. I dagens samfunn forekommer overmedisinering altfor ofte, og legemiddelindustrien har lenge vært den dominerende aktør innenfor rus- og psykisk helsefelt. Mange fagmiljøer er for tiden opptatt av et hva som bidrar til tilfriskning, herunder med et fokus på at mennesker tar i bruk sine egne ressurser og muligheter, sin medbestemmelse og sine rettigheter. Vi erfarer her at det er et betydelig sprik fra forskningsfokuset til den praktiske handlingsplan i det offentlige rom, samt at rusfeltet henger igjen med en overdreven prioritering av substitusjonsbehandling fremfor andre behandlingstilbud.
Det er i rusomsorgen et markant behov for konsekvent oppfølgende tjenester. Dette kan utføres ved at kommunene samarbeider mer med ideelle og private tjenestetilbydere som kompletterer omsorgstilbudet, noe brukerne ofte ønsker selv. Eksempelvis kan dette gjøres gjennom interesseorganisasjoner, noe også føringene i regelverket for kommunalt rusarbeid vektlegger. Mange brukere blir mentalt trigget av medikamenttilgang og ønsker å være i fullstendig rusfrie miljøer med tanke på å bli kvitt sin avhengighet. Brukere som ikke får innvilget sine ønsker om et medikamentfritt rehabiliteringstilbud kan derav oppleve økt risiko for tilbakefall. Kort sagt fungerer LAR for noen, men ikke for alle. Det er bekymringsfullt at det eksisterende døgnbehandlingstilbudet nedbygges til fordel for en økende grad av poliklinisk og medikamentell behandling uten tilstrekkelig oppfølging.
Dødstallene øker som følge av metadonbruk, og i henhold til utviklingen bør man vurdere LAR-tilbudets medvirkning til flere overdoser og medikamentlekkasjer. Sårbarhet ved overganger ifm. utskrivelser fra rusinstitusjoner, mellom tiltak i kommunen, ved løslatelse eller utskriving fra sykehus blir trukket frem fra brukere, pårørende og fagfolk som sviktsoner vedrørende overdoserisiko. Mange overdosedødsfall skjer i forbindelse med utskrivelse fra institusjoner eller som følge av avbrudd i behandlingen. Forskning peker på at risikoen for å dø av overdose etter avsluttet behandling er markant høyere enn ellers. Overdosekoordinatorer som skal implementere en forebyggingspakke virker således å være en hensiktsmessig satsing.
Vi vil hevde at brukerne trenger et tilbudsmangfold, en reell valgfrihet og økte muligheter til å bli inkludert i et fungerende sosialt fellesskap.
Det handler her om å se og inkludere mennesker i en vanskelig livssituasjon samt å bruke deres erfaringer og ressurser i en hensiktsmessig sammenheng. Slik kan man bygge opp tro på at brukere kan lykkes når de ønsker å forbli varig rusfrie.