For å få dette argumentet til å «gå opp» må tidsepoken for å ha respekt for lokaldemokratiet starte dagen etter at Stortinget i 2017 med én stemmes overvekt og på et uopplyst grunnlag («Men Søgne sa nei») vedtok å tvangssammenslå de to kommunene med Kristiansand, mot befolkningen og kommunestyrenes vilje. Tiden før stortingsvedtaket eksisterer ikke i deres bevissthet.
Nå har de fremholdt denne omskrivningen av historien til det kjedsommelige i snart ett år, sist i Politisk kvarter (26/10) og for Stortingets kommunalkomite samme dag. Men de ble stående ganske avkledd når den nye kommunalministeren i det samme Politiske kvarter minnet om hva som skjedde i 2017. Folk tror ikke på Mørk og Bernanders voldsomme engasjement for lokaldemokratiet. Vi gjorde det heller ikke da metoden het «Skisland og co-metoden». En slik omskrivning svekker tilliten til po-litikerne.
Det som derimot inngir tillit er at den nye kommunalministeren forholder seg til historiske fakta og handler deretter. Det ble begått en stor urett mot befolkningen i to levedyktige kommunene. Den uretten må rettes opp med en ny folkeavstemning. Da kan man begynne å snakke om lokaldemokrati. Og til alt pratet om kostnadene: det koster å rette opp urett!