Det er et problem som er godt kjent for mange foreldre og unge, men kanskje mindre kjent for andre, som nå endelig får litt oppmerksomhet.

Rundt omkring i Norges land er det dessverre et problem som gjør seg større og større og spesielt har det vokst etter koronaen; skolevegring.

Barn og unge som av ulike grunner sitter hjemme, uten å gå på skolen og gjerne også med et minkende sosialt nettverk, fordi skoledagen har blitt for tøff og fritiden likeså.

Endelig har ministrene fått øynene opp for hvordan enkelte foreldre blir mistrodd og skolens automatiske respons har blitt å sende bekymringsmelding til barnevernet.

Disse urettmessige meldingene er nå dukket opp på agendaen ikke bare hos advokater men også hos diverse ministre.

Veldig bra!

NTNU Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, Norce, UiB, UiT, UiT RKBU nord og Læringsmiljøsenteret ved UiS har samarbeidet om et prosjekt for å oppdage og hindre skolevegring.

Fantastisk at det er kommet på agendaen, men altså...

Programmet inneholder blant annet en nummerisk forklaring på hvorfor barn unnlater å gå på skolen;

  1. For å unngå opplevelser eller situasjoner som gir negative følelser.

  2. For å unngå situasjoner der barnet føler seg bedømt eller evaluert.

  3. For å få oppmerksomhet fra andre, ofte fra foreldre.

  4. For å oppnå belønning utenfor skolen med for eksempel spill og være med venner.

Å skulle definere hvem skolevegreren er, er det samme som å skulle definere hvem en nordmann er, like vanskelig og mangfoldig.

Sannheten er at bak begrepet skolevegrer er det barn og unge som har blitt mobbet, som sliter hjemme, som sliter sosialt, som har diverse diagnoser som Adhd/Aspergers/Tourettes/angst/panikkangst/ocd/ høysensitivitet, som sliter med forholdet til sine medelever, som sliter med tilknytning til sine lærere, som sliter med sin egen identitet.

Og listen fortsetter og fortsetter...

Ingen barn sitter i isolasjon i sitt eget hjem, på sitt eget rom, og kan si at de trives dag inn og dag ut, uten det sosiale samspillet andre deltar i fordi belønningen er så bra.

Unge som voksne ønsker å høre til, de ønsker å mestre og de higer etter trygghet.

Derfor er det direkte provoserende å se at disse fagpersonene kommer med en så banal og enkel «forklaring» på skolevegring og ikke minst legger all «skyld» på barna selv og deres foreldre og attpåtil utelukker helt skolens medvirkning i de unges skolevegring i denne forklaringen sin.

Jeg håper flere foreldre enn meg blir frustrert over at resultatet ikke er et dokument med dybde nok til å kunne motarbeide skolevegring og gi forståelse for hvor intrikat og vanskelig emnet er.

Jeg håper at dette bare er skallet av et program som har mye mer dybde enn det de gir seg ut for, og jeg håper at de som eventuelt benytter seg av dette programmet tar med seg i tankene hvor uhorvelig tungt og stort dette temaet er og at det absolutt ikke handler om barn som er litt redd for oppmerksomhet, som er oppmerksomhetssøkende eller ønsker belønning.

La oss også bytte ut ordet skolevegrer, det indikerer at det er hos barnet problemet ligger og at det er en handling det selv bevisst velger.

Vi vet så mye bedre enn det.

Jeg tråkker nok noen på tærne nå, men det har jeg rygg til å bære, slik jeg har båret ufrivillig skolefravær med meg i flere år.»

Innlegget er forkortet. Red.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.