Personen vi er pårørende til er godt oppi 90- årene, har sterkt redusert syn og redusert fysisk funksjon. Det er da ikke bare-bare å skulle bli ivaretatt i eget hjem. Når da infeksjonene begynner å gjenta seg, og delir blir gjentakende, så er det betimelig å stille seg spørsmålet, hvor går grensen? Delir i seg selv kan i seg selv være dødelig, og eneste behandlingen er å behandle rotårsaken. Når både hjemmesykepleie og velferdsteknologiske løsninger har blitt forsøkt, og det har blitt forsøkt økt og man fortsatt ikke kommer i mål, skal man da si grensen er nådd?
Ifølge Kristiansand kommune skal man ikke det. Du skal bo hjemme til tross for at hjemmesykepleien ikke mestrer å ivareta deg. Til tross for at du er så marginal at uten 24 timers oppfølgning av væskeinntaket ditt så går du i delir. Selv om legen og sykepleierne i kommunen ser at du er i behov av heldøgns oppfølgning av helsepersonell så skal du ikke få sykehjem.
Så hvor er den faglige vurderingen, hvor er verdighetsgarantien som så fint er lovet i møte med kommunehelsetjenesten i Kristiansand kommune? Det er jo det store spørsmålet.
Hva legger Kristiansand kommune i verdighet? Er det verdighet å bli kasteball mellom de ulike delene av systemet? Er det verdighet i det å være uheldig med avføring fordi du ikke ser og da bli etterlatt med dette i din egen leilighet? For hjemmesykepleien sjekker ikke det. Hva legges i verdighet?
Verdighet omtales i Norsk sykepleierforbund sine yrkesetiske retningslinjer: «Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet». Siden flere av de som jobber i kommunehelsetjenesten er sykepleiere, så vil jo dette være gjeldende. Videre sier verdighetsgarantien følgende: «De kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov».
Om denne verdighetsgarantien i det hele tatt er ivaretatt i kommunehelsetjenesten i Kristiansand kommune, er noe vi stiller oss undrende til. Videre stiller vi oss undrende til hvor Kristiansand kommune har lagt krysset mellom faglig forsvarlig hjelp i hjemmet og ikke. Vår erfaring er at det skal tippe til faglig uforsvarlig hjelp i hjemmet før man i det hele tatt tenker at sykehjemsplass vil være nødvendig. Det er å leke med eldre menneskers liv.
Det er forståelig at man skal etterkomme føringer nasjonalt om at du skal bo lengst mulig hjemme, du skal være sjef i eget liv osv., fine ord, men når det har vist seg gjentatte ganger å ikke fungere, hvor setter kommunen grensen? Er det virkelig blitt så ille økonomisk stilt at til tross for at du fyller kriteriene som er forskriftsfestet for Kristiansand kommune, så skal du allikevel bli utsatt for uforsvarlig ivaretakelse i hjemmet, for å se om kommunen muligens kan tyne grensen litt til.
Vi i Kristiansand kommune kan ikke sitte å se på at våre eldre blir utsatt for slik behandling. Det er helt urimelig. Dette er eldre mennesker, mennesker som så ofte ikke ønsker å være en byrde, mennesker som takker for den hjelpen de får. Det er ofte pårørende som må stå opp for disse menneskene og kjempe for at de skal få de tjenestene det er behov for.
Vår erfaring har vært en usammenhengende tjeneste, som ikke ser hele mennesket og som ikke bruker sin fagkunnskap for å ta vurderinger basert på helheten. Og ikke minst enkelte som forsøker å pålegge pårørende omsorgsoppgaver, noe som juridisk sett er feil.
La oss være tydelige på at dette ikke er en kritikk mot enkeltpersoner som jobber i dette systemet. Vi har stor tro på at det er flere flinke folk som jobber der ute og gjør en kjempejobb for eldreomsorgen, som er faglig sterke og engasjerte for at eldre skal få et verdig liv og forsvarlig helsehjelp der de er.
Innlegget er forkortet. Red.