Min motivasjon for å delta i frivillig arbeid handler om at jeg ønsker å skape en forandring og påvirke inkluderingsarbeidet i Kristiansand. Gjennom kontakten man har med offentlige institusjoner som innvandrere får man formell kunnskap, opplæring i språk og samfunnskunnskap. Men vel så viktig som det er uformell læring og sosialisering, kulturforståelse og erfaring som jeg må finne ut selv og gjennom min deltakelse i lokalmiljø, frivillig arbeid og samarbeid i kryss og tvers.

Frivilligheten er en arena hvor vi blir bedre kjent med hverandre, vi får utveksle erfaringer, dele vår kultur og bruke våre ressurser. Vi deltar på lik linje, vi får mulighet til å skape noe eget, vi får bidra med noe meningsfylt, vi skaper et fellesskap og det gir en følelse av tilhørighet til lokalsamfunnet.

Uten frivilligheten ville samfunnet vært mye fattigere, spesielt i Kristiansand, som er et meget lukket samfunn. Jeg har flere ganger hørt at personer med innvandrerbakgrunn ikke er synlige nok i lokalsamfunnet. Men jeg mener at dersom man ser etter, finnes det masse engasjement, innsats og ressurssterke mennesker som er motivert til å gjøre en forskjell. Ressursene må anerkjennes, og det må skapes rom og muligheter av dem som er i posisjon til å gjøre det.

Hvilke verktøy er dere villige til å ta i bruk? Hva kan dere bidra med i dette?

Jeg har et godt forslag! Hva med å lage et hus for frivillige organisasjoner? Et sosialt og faglig fellesskap hvor man kan bygge hverandre opp, samarbeide, lære seg å navigere i samfunnet, skape arrangementer og dele kunnskap og kultur?

Et fysisk sted, fordi det er i fellesskap man kan best utnytte ressursene som allerede finnes. Det er behov for et samlende sted, et levende hus. Jeg drømmer om et sted hvor vi kan ha store og små arrangementer, konserter, sosiale aktiviteter for barn og ungdommer, kurs og utveksling av erfaring.

Dette vil lokalsamfunnet i Kristiansand tjene stort på! Fordi integrering er en effekt av inkludering.

Jeg vet at et hus for frivillige organisasjoner, et internasjonalt hus, har blitt vurdert, og konklusjonen var at det ville være for dyrt. Jeg tror likevel at det er mulig å få til et slikt hus og fysisk fellesskap uten at det må være så stort og dyrt som det ble lagt opp til da internasjonalt hus ble vurdert.

En mulig løsning er å se på allerede eksisterende hus, som for eksempel Samsen. Et slikt hus må være åpent for alle, og da kan det ikke kalles internasjonalt hus.

I tillegg vil jeg poengtere og understreke hvor effektivt det er å være del av et fellesskap.

Frivillighet skaper slike fellesskap og sosiale møteplasser. Forskning viser at sosialisering og fellesskap er det viktigste for menneskers psykiske helse og trivsel. Da kan et levende hus være en løsning.

Joscelyne Gbenado er en av flere som holdt innlegg for formannskapet om integrering i Kristiansand i et dialogmøte onsdag. Fædrelandsvennen har fått publisere innleggene.

Les de andre her: