Sørlandet vil ikke overleve uten de frivillig organisasjonenes innsats. Vi kan takke frivilligheten for mye av samfunnsbyggingen. Velferdssamfunnet er på mange måter skapt gjennom frivillig innsats. Vi merker den alle fremdeles på en eller annen måte. Frivillig arbeid utløser kreativitet, skaper fellesskap og bidrar til demokrati og en positiv samfunnsutvikling.
Den opprinnelige i form av dugnadsånden er i ferd med å bli truet. Dugnaden i borettslaget samler ikke så mange som før. Vi kjøper oss fri. Det gjør vi også når skolekorpset har loppemarked eller idrettslaget trenger litt ekstra hjelp. Men mange står på. Vi møter frivillige i mange sammenhenger- i fotballklubben, seniorsenteret, i kirker og bedehus.
Men frivillige organisasjoner jobber i langt større grad mer markedsrettet enn tidligere. Og vi må vel bare innse at mye frivillig arbeid i fremtiden vil bli uført av store, profesjonaliserte «bedrifter».
Det gjøres mye godt sosialt arbeid i bygd og by i nord.
Og på enkelte områder er de ulike religiøse, sosiale og kulturelle organisasjonene bedre i stand til å møte enkeltmennesker i nød enn kommunens eget hjelpeapparat, selv om kommunens ansatte gjør en utmerket jobb. Matutdeling og varmestuer i sørlandsbyer er gode eksempler på det.
Men det er på høy tid at vi stiller oss spørsmålet om dugnaden og frivillighetens «ånd» er i fare. Er vi i ferd med å miste den? Er det slik at de store frivillige organisasjonene i fremtiden vil gå godt med offentlig støtte, men at de frivillige i små lag og foreninger vil slite så mye at dugnadens ild vil slukne? Jeg håper ikke det. Da vil vil Sørlandet bli fattigere!