Både å være trygg rent fysisk, men også det å være trygg i seg selv til å være den man er, se ut som man vil, elske den man elsker, og leve livet tro mot seg selv. Å ikke føle tvang til å passe inn i en boks eller stereotypi, men ha rom til å være modig og redd, sterk og svak, feminin og maskulin …og gjerne alle ytterpunkter samtidig. Jeg ønsker å gi dem trygghet og selvtillit, og resiliens til å riste av seg kjipe kommentarer.
Jeg hater å bli satt i bås. Jeg har ingen behov for å definere meg med «vi» og «dem». Tidvis blir jeg minnet på at jeg har en sånn merkelapp. Det er andre regler som gjelder for meg, kun basert på at jeg er gift med Helle og ikke Helge. Som da jeg ville gifte meg i kirka, og noen hvite menn i nattkjole skulle få bestemme over hva som er akseptert og ikke for meg i mitt liv. Frustrerende, ja, men det preller av.
Jeg har vært heldig. Jeg har aldri vært bekymret for min egen trygghet. Jeg passer ikke inn i den lesbiske stereotypien. Jeg har kysset og holdt kjæresten min i hånda hvor og når jeg vil. Jeg kan dra til land der homofili er forbudt, og ingen vil tenke at Helle er kona mi. «Sisters»? Den eneste formen for hets jeg har fått er uønsket seksuell oppmerksomhet i form av «kan jeg være med»? Jeg har viftet det bort og tenkt det var en elendig måte å gi et kompliment på.
Men når det er tryggheten min som står på spill, nekter jeg å se gjennom fingrene. Terroren i fjor har rystet min trygge grunnmur. Vi var i Spania under skytingen. Usikkerheten rundt om noen jeg var glad i var rammet var uutholdelig.
Oppfordringen om å ikke ha på oss regnbuearmbånd, ikke vise at man er homofil og ikke provosere, opplevdes som at jeg for første gang i mitt liv bli dyttet inn i skapet. Jeg vet ikke om jeg ble mest forbanna over at et menneske klarte å spre såpass mye frykt, eller over måten det ble håndtert på av myndighetene (uten at jeg sitter på noe svar på hvordan det kunne blitt gjort bedre). Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var tøff og modig, og tenkte YESSS nå må vi stå sammen, drite i oppfordringene og vise at ingen kan tvinge meg til stillhet, men helt ærlig…det er jeg ikke.
Jeg har våkna på natta og tenkt: SHIT vi har prideflagg på terrassen. Tenk om noen klatrer over rekkverket og skyter meg. Jeg var lettet for at flyet vårt fra Spania landet så vi akkurat ikke rakk markeringen på Rådhusplssen, for jeg vet ikke om jeg hadde turt å dra dit. Jeg har sett meg over skulderen en ekstra gang før jeg holder kjæresten min i hånda. Jeg har gleda meg til å feire Pride, men er usikker på om jeg tør dra dit.
Jeg har fått en helt ny forståelse for hva det må ha kostet for de som har gått opp veien for meg og kjempet for rettighetene jeg har i dag. Jeg er evig takknemlig, og skal aldri ta friheten for gitt.
Fædrelandsvennen hadde en større sak da Helle og Margaret Knutson Aase giftet seg. Les den under:
