Vi Søgne-entusiaster argumenterte heftig og utrettelig, og selv om hele 45,0 prosent stemte «ja» til å få Søgne tilbake som egen kommune, endte det altså med at «nei»-siden vant med 53,9 prosent.
Men var det egentlig slik at alle disse menneskene virkelig var direkte imot å få Søgne tilbake som selvstendig kommune? Det tror jeg neppe. Denslags er simpelthen ikke rasjonelt. Jeg tror den egentlige «vinneren» var frykten. Og mest av alt tror jeg det var trusselen fra fastlegene om å marsjere ut i samlet flokk. Noe de neppe ville hatt anledning til å gjøre, men igjen: Det nyttet ikke å si dette til den jevne hop.
Og så har vi i tillegg den evige gjentakelsen fra alle retninger om de «400 millioner kroner» som reverseringen angivelig ville koste. «250 til 400 millioner» ble som kjent ganske tidlig til «400 millioner». Heller ikke der ville folk høre på korrigeringer.
Jeg har valgt å kalle det «kostnadsskam». Fullstendig irrasjonelt i et land som renner over av både oljepenger, gasspenger og vannkraftpenger. Men som andre har sagt før meg: Saklige argumenter har en tendens til å bli overskygget av irrasjonelle følelser. Så i praksis var det følelsene som vant denne verdikampen. Frykten og kostnadsskammen – skapt av en løs føderasjon av storkommuneforkjempere.
Som avslutning vil jeg låne de to siste setningene i George Orwells berømte roman «1984". I min omskrivning blir de seende slik ut:
Søgnefolket hadde seiret over seg selv. De elsket Store Kristiansand.