Jeg drømmer om at barn skal være barn

Da vi var 10 år gamle drømte vi om å passe inn i størrelse 140 i barnebukser fra wow.

Da vi fylte 11 år veide vi oss og rangerte oss selv etter hvor mye vi veide. Vår vekt indikerte vår status, og vår rett til god selvfølelse.

Da vi fylte 12 år ble vi introdusert for det perfekte kroppsidealet, gjennom Tiktok. Introdusert til en ungdomstid der kroppspress, spisevansker og dårlig selvbilde er i sentrum for bekymringsfullt mange. Men var denne ungdomstida noe nytt, var vi ikke allerede ungdom?

Da vi fylte 13 år begynte vi på ungdomsskolen. Ett sted der om du var lett nok til å sitte på ryggen, eller om det var du som måtte bære, ble oppslukende. Barn er ikke barn når de har slike tanker.

Voksne visste ikke hva som virkelig foregikk, at vi møtte vanskeligheter rundt kropp og eget selvbilde i en alder av 10 år. Helsesykepleieren på barneskolen var der for barn. Hun var der for å gi oss plaster og trøste oss hvis vi falt på fotballbanen. Jeg skulle ønske at det var nok, at våre største problemer var vonde skrubbsår på kneet, men sånn var det ikke, vi var ikke barn. Vi trengte en helsesykepleier, men også voksne som visste hva som virkelig foregikk.

I dag har 70 000 barn og unge alvorlige psykiske lidelser, og denne statistikken fra FHI inkluderer ikke alle de som er plaget med lettere angst, lettere spiseforstyrrelser og vonde tanker og ideer. Den inkluderer bare de som er syke nok. Men hvor kommer problemene fra? Dukker de bare opp først på videregående? Nei, de gjør ikke det. De stammer fra en barndom som egentlig ikke er ment for barn. Noe må skje. Og det gir oss unge håp at regjeringen presenterer opptrapping i psykisk helse i barneskolen, men dette er samtidig som de vil halvere pengestøtten til de samme tjenestene i det nye statsbudsjettet. Vi trenger godt finansierte helsesykepleiere som forstår at barn i dag har unaturlige kroppsidealer. Barn trenger voksne som handler, ikke bare gir løfter og betryggende ord når det gjelder deres psykiske helse.

Vi har småsøsken som vi er bekymret for. For at de skal starte et liv, med godt selvbilde og god psykisk helse, må tiltak innføres allerede i barneskolen. Undervisningen må endres, for i naturfagen lærer vi om å telle kalorier og hva som skal til for å gå opp og ned i vekt. Alle som jobber med spiseforstyrrelser, vet at dette er en stor utløsende faktor for et trøblete forhold til mat og egen kropp. Lærere må forstå at akkurat dette påvirker feil.

Vi er nødt til å normalisere det å ikke passe inn i den trange boksen vi kaller «kroppsidealet». For flesteparten av oss gjør ikke det, og det bør være greit. Det var ingen som fortalte oss at vi ikke skulle se ut som photoshop’ede modeller da vi var barn. Mamma og pappa visste ikke at vi konstant sammenlignet oss med alt og alle rundt i en alder av 11 år. Det var modellkroppene som var normale eller hva? Det trodde i alle fall vi. Det ble derfor opparbeidet en hemmelighet, av farlige tanker og ideer som mange i senere tid har måtte slite med. Et barn som bruker en større størrelse i bukser eller Nike Pro shorts skal ikke skamme seg. I min generasjon trenger et barn å bli fortalt det, i en alder der egentlig perling, Lego Friends eller Lynet McQueen skal være i fokus.

Jeg skulle ønske at dette var realiteten, en barndom der barn er barn. Men i dag er usunne kroppsbilder og idealer også en del av barndommen. Ikke minst bekymring rundt hva, når, og om man skal spise. Barnehelsetjenesten må styrkes, for at vi kan få til endringer. Vi trenger flere helsesykepleiere som klarer å dekke de store behovene og vi trenger voksne som stiller de rette spørsmålene.

For de som må ta konsekvensene av voksne som ikke skjønner hva som foregår, er sånne som meg, ungdom. Jeg er 16 år og har vært ungdom i seks år. Ikke tre år, som dere tror. Min generasjon har gått i møte med en krevende ungdomstid med spiseforstyrrelser, angst og forvrengte kroppsbilder hakk i hælene. Det er derfor vår oppgave å fortelle hvordan første generasjon «barn på sosiale medier», egentlig hadde det og hvor sterkt påvirket vi ble av ufiltrert innhold som egentlig ingen har godt av å se.

Vi lever i frykt for vekt. Vi lever i frykt for at noen skal påpeke hva vi spiser. Vi lever i frykt for overspising og sulting. Det er nok nå. Voksne må innse at barn har unaturlige kroppsidealer. For barn i dag er ikke barn.