Hylene hennes har omsider stilnet. Jeg hører hvordan hun trekker pusten rykkvis i søvne, akkurat som da hun var baby og hadde grått av kolikk. Den en gang myke spedbarnsmagen er nå erstattet av bein. Hoftebeina stikker ut. Ribbeina stikker ut. Kragebeina er utstående nok til å henge kleshengere på.

Jeg er mamma, men jeg er også behandler. For når barnet ditt har alvorlig anoreksi, er det du som må gjøre jobben. Hadde jeg ikke opplevd dette før med et av mine andre barn i fjor, hadde jeg hatt null tro på familiebasert terapi – behandlingsmodellen ved Sørlandet sykehus og ved de fleste norske helseforetak.

Barn og ungdom som får spiseforstyrrelser, blir stadig yngre, flere og enda sykere. Det er vår familie et levende eksempel på. Barna er ressurssterke på alle måter, men ble likevel rammet hardt. Kapasiteten ved Abup er sprengt. Som Fædrelandsvennen skrev i sin lederartikkel: «Det er viktig at behandlingstilbudet er godt rustet. Dette er et omfattende samfunnsproblem. Det står om liv.»

La meg tilføye: Det står om flere liv, og vidtrekkende konsekvenser for de barna og familiene som rammes.

Begge barna mine fikk sykdommen før de var tenåringer. For akkurat ett år siden veide det eldre søskenet tjue kilo mindre enn nå. Da satt jeg ved sengekanten etter hen var sovnet, akkurat slik jeg gjør med søsteren nå. Fortvilelsen over å se barnet ditt forsøke å sulte seg i hjel, gjør noe fundamentalt med en som menneske og mor.

I forfjor høst banket jeg ned dørene ved ABUP i Kristiansand. Jeg var desperat, skruppelløs og gudskjelov ressurssterk nok til å vite hvordan finne frem i jungelen. Det krever nemlig uforholdsmessig mye ressurser hos foreldre til både å få hjelpen som barnet trenger, og for deretter følge opp den nødvendige behandlingen. Det ligger i ordet: Familiebasert terapi.

På ABUP møtte vi behandlerne som gjentok disse ordene: «Mat er medisin.» Få barnet ditt til å spise, og de spiseforstyrrede tankene vil forsvinne.

Jeg trodde ikke på dem. Men jeg hadde ingen andre alternativer. I flere måneder satt jeg endeløse timer ved spisebordet og forsøkte å betrygge, trøste og tvinge. Noen ganger sprakk jeg og smalt i bordet. Andre ganger hulket jeg i avmakt, viste skremselsbilder av sondenæring og dro barnet fysisk ut av rommet hen hadde låst seg inn på. Hen hadde gjemt nøklene, så jeg brukte en hårnål til å dirke opp låsen.

Vi var heldige. Først i fjor, ved å møte behandlere som kunne trygge meg på at det ville løsne. Noen hundre gram her, noen hundre gram der. Lenge stod vi i stampe, før det en dag var som om noe klikket på plass. Hjernen var ikke lenger i sult. Gradvis kom kroppsfunksjonene tilbake. Neglene begynte å vokse igjen, den verste angsten slapp taket, og ved juletider spiste hen småkaker ved forsiktig oppfordring.

I mellomtiden var det en liten søster som hadde lært alt om kalorier. Hun som hadde trøstet det eldre søskenet, og ikke kunne fatte hvordan hen kunne se seg selv så feil, er nå selv alvorlig syk.

Tilbake står en mor som igjen må være behandler. Jeg er utlært til fingerspissene, men utslitt til margen. Hvordan skulle jeg orke å gå gjennom dette én gang til? Å tåle smerten til barnet, ha nok myndighet til å tvinge gjennom måltid etter måltid, nok tålmodighet til å trøste når en får tallerkener kastet etter seg, i flere måneder?

Men noe hadde forandret seg fra i fjor til i år. Et dagtilbud var kommet på plass i Arendal. En hel uke kunne jenta mi og jeg være sammen med behandlerne Vigdis, Bente og kokken Per. Sett utenfra kan det virke absurd at enkle fasiliteter kan føles som et himmelrike. I noen dager var det flere som kunne romme gråten hennes, føre henne tilbake til spisebordet, og klappe meg også på skulderen når siste skive var spist.

En må ha stått i det for å fullt forstå hvor utslitt man blir. Selv der foreldrene er sammen og kan avlaste hverandre i evige kamper, spiser sykdommen opp hele familien. Er man alene, er det utålelig. Det finnes ikke rom for å legge seg på nedpå: Da vil barnet ditt trene, snike unna mat. Noen dager har jeg drømt om å bli akkurat passe påkjørt til at noen andre må overta.

For at familiebasert terapi skal kunne hjelpe anoreksisyke barn, er en helt prisgitt at foreldrene klarer å stå løpet ut. Når barnet er ugjenkjennelig i eviglange hyl, river seg i mageskinnet, knuser serviset og legger på sprang ut døren, har en to valg: Å tro på modellen, eller la sykdommen vinne. Tror en på modellen, springer en etter. Da trenger en noen som støtter en i at det er riktig.

Etter et av disse måltidene ved dagtilbudet, trakk jeg pusten dypt og kjente på en ektefølt takknemlighet. Så jeg sa: «Så fantastisk at dere har fått dette tilbudet på plass. Det vil hjelpe mange.» De så på hverandre, og sa: «Dette er et pilotprosjekt. Kanskje vil det ikke kunne fortsette etter det første året.»

Like etterpå kom det noen representanter fra eiendomsavdelingen og sonderte lokalene. Tilbake satt jeg med en vond klump i magen av tanken på andre familier som kanskje ikke ville få den støtten når de trenger den som aller mest.

Av hele mitt hjerte håper jeg ingen av beslutningstagerne trenger å føle på kroppen selv hva det innebærer å ha så syke barn. Har du et barn som lider av kreft, er det ingen som stiller spørsmål til deg om hva du har gjort galt som forelder. Og om det var du som forelder som måtte sette cellegiften selv, ville det ikke vært noen tvil om du skulle få den nødvendige opplæringen.

Anoreksi er den mest dødelige psykiske sykdommen. Likevel fremstår det som en salderingspost når det hersker usikkerhet om dette livreddende tilbudet selv har livets rett. For hver uke en kan forkorte sykdomsforløpet med, er prognosene bedre. Prislappen på behandlingen for denne pasientgruppen kan ikke fastsettes av farmasøytiske selskaper. Den eneste veien ut av dette helvetet, er gjennom det. Der lar man ikke barna gå alene - men vi trenger noen som viser oss veien.