Ny kraftproduksjon i NO2-området – en gordisk knute?

Det er ingen allmenn logisk forklaring på de høye prisene. Forklaringen er å finne i de reglene som norske myndigheter har vedtatt med hensyn på hvordan kraftprisene skal fastsettes i de ulike prisområdene.

Kraftproduksjonen i NO2 er den høyeste blant prisområdene i Norge med mellom 40 og 50 TWh per år. Kraftproduksjonen i de øvrige områdene ligger typisk mellom 20 og 30 TWh per år. Det er NO1 (Viken, Innlandet) som har minst egen kraftproduksjon og er faktisk en stor nettoimportør av kraft.

Hvorfor har NO2 allikevel de høyeste prisene i landet og ikke NO1 (Viken, Innlandet)? Jo, fordi NO2 er så sterkt koblet via kabler til utenlandske markeder med høyere kraftpriser generelt. Det er udiskutabelt.

Nils G. Gjelsten

adm.dir. Glencore Nikkelverk.

NVE, Statnett og regjeringen argumenterer med at kablene også bidrar til forsyningssikkerhet. I årene fra 2000 – 2022 nettoeksporterte Norge strøm i 17 av disse årene og totalt ble 221 TWh eksportert. I 6 av årene var vi nettoimportør med til sammen 31 TWh. Vi har altså eksportert vesentlig mye mer enn vi har importert, og kablene bidrar til forsyningssikkerhet i enkelte år. Men en kan jo spørre seg om forsyningssikkerhet for hvem? NO2 har et betydelig kraftoverskudd og våre naboer i Vestland (NO5) har et enda større kraftoverskudd. Problemet ligger i NO1 (Viken, Innlandet) som har et stort kraftunderskudd.

Hvorfor skal vi i NO2 betale en høyere strømpris for å sikre forsyningssikkerheten i NO1?

Den urimeligheten vi føler her i sør, som følge av Norges høyeste kraftpriser, er direkte ødeleggende for etablering av nye virksomheter, men også ødeleggende for det grønne skifte. Det vil bli mye vanskeligere å få aksept for ny kraftproduksjon i landsdelen når vi ikke opplever fordeler.

For å substituere fossilt brennstoff og unngå CO2-utslipp, må vi basere oss mer på elektrisitet. Noe kan helt sikkert oppnås med energisparing, men vi må øke vår kraftproduksjon om vi vil opprettholde et norsk velferdssamfunn. Regjeringen har så langt lagt alle eggene sine i en kurv, nemlig havvind. Havvind kommer tidligst et stykke ut på 2030-tallet, og det er alt for sent for Norges kraftbalanse. Statnett og NVE predikerer underskudd på kraft på slutten av dette tiåret. Vi trenger derfor mer kraftproduksjon raskt. I NO1-området er det svært begrensede muligheter mhp vannmagasiner og vind. De beste mulighetene for mer fornybar kraftproduksjon finner man i de øvrige prisområdene, inklusiv NO2. Men der vil det bli vanskelig å få forståelse og aksept for mer kraftproduksjon i NO2 med mindre:

1) Regler for kraftprisfastsettelse endres slik at NO2-pris harmoniseres med øvrige deler av Sør-Norge. Forsyningssikkerhet er et nasjonalt anliggende og ikke noe NO2 skal bære kostnaden for.

2) Mer av kraftinntektene blir værende igjen i vertskommunene.

3) Det må lages reguleringer for krafteksport ut av Norge. Det er liten aksept for å bygge ned norsk natur for å eksportere kraft. Vi forstår at forsyningssikkerhet er viktig, men nå er forholdet eksport / import altfor skjevt.

Vi her i sør er utrolig skuffet over regjeringens manglende vilje og sendrektighet til å finne løsninger. Regjeringen har en tendens til å oppnevne utvalg som leverer generelle samfunnsøkonomiske betraktninger. De betraktningene tilsier at kraftutbygging skal skje der hvor prisen er høyest, nemlig NO2. Om det ikke gjøres noe med punktene 1 – 3 først, er det å anse som ønsketenkning.