Bidrar psykiatrien til liv eller død?

Helsevesenet som skal gi trygghet for pasienter og pårørende, oppleves som den største belastningen i livet vårt de siste 5 årene.

Flere ganger gjennom denne tiden har barnet mitt vært på innlagt tvang – §3.2 – tvunget observasjon. Hva er hensikten med å la et menneske gradvis bli dårligere og «kun» observere når akuttpsykiatrien ikke stiller opp, med noe hjelp, eller har en plan for videre behandling?

De siste 5 årene teller vi over 21 innleggelser. Trafikken har gått mellom legevakt, DPS og akuttpsykiatrien (PAM). Utallige ganger har politiet måttet bistå oss for å avverge at barnet mitt har tatt sitt eget liv.

Som hennes mor og pårørende opplever jeg å bli sett på som en belastning når jeg har stilt spørsmål om behandlingen, vært aktiv, og ikke minst uttrykt dyp fortvilelse over det jeg ser er manglende utredninger og fravær av helsehjelp til barnet mitt. Behandlingsapparatet misliker sterkt at pårørende involverer seg – dette på tross av at barnet mitt har ønsket hjelp og støtte fra meg som mor. Svaret DPS har gitt på min involvering er å anmelde meg fordi jeg måtte holde barnet mitt fast i en psykose, begrense min telefonkontakt og behandle meg som en paria. Jeg ble fullstendig frikjent av politiet for påstått vold, midt i all annen påkjenning måtte jeg i politiavhør.

I mange år nå har jeg vært pårørende. Først med et barn som tilhørte medisinske avdelinger, en pasient som kunne behandles etter en ferdig oppsatt mal som fungerte, men etter over fem år med et barn som har behov for helsehjelpen i psykiatrien, konkluderer jeg med at det er her kampene i helsevesenet utkjempes mest mellom behandler, pasient og pårørende.

Vi opplever gjentatte rettighetsbrudd, mangel på kontinuerlig og helhetlig oppfølging. Koordinerte tjenester, ansvarsgruppe, behandlingsplan, individuell plan og kriseplan har vært etterspurt utallige ganger, men ingenting er på plass. Behandlingen og den manglende oppfølgingen er blitt påklaget til statsforvalteren, nå for tredje gang. Pasientombudet som har bidratt til bistand, bekrefter at pasient og pårørende har anvendt riktig fremgangsmåte for å forsøke å få riktig hjelp.

Barnet mitt har i møte med poliklinisk behandling blitt møtt med lovnader om flere behandlingstimer, gjentatte ganger. Det er blitt spurt om å få prøve ut andre medisiner og en fornyet vurdering av diagnosebilde da man ikke opplever noen bedring men snarere forverring i helsesituasjonen. Dette er rettigheter man har som også er nedfelt i Pasient- og brukerrettighetsloven. Men det er bygd en mur i behandlingsplanen mellom pasient, pårørende og de som skal lindre. Ønsket fra mitt barn om å endre medisin er blitt besvart med at man skal ta bort all medisin, ønske om mer hjelp og behandlerbytte er blitt besvart – du trenger kanskje en pause fra oss! Barnet mitt når altså ikke frem og heller ikke vi som pårørende.

Å være pårørende til et voksent barn i psykiatrien er noe av den tøffeste og verste omsorgsoppgaven jeg har hatt. Og jeg snakker av erfaring. Psykiatribehandlingen er blitt en evigvarende ond sirkel som ingen ende tar. Mitt barn er fanget i denne onde sirkelen. Jeg har mistet et barn til alvorlig sykdom og nå kjennes det som jeg har mistet et barn til – dette til psykiatrien.

Siste gangen etter enda en ny utskrivelse fra akuttpsykiatrien sto jeg på en bru og reddet henne selv etter flere timers leting.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre den dagen jeg kommer for sent til brua…