Oppvekst: De høye ambisjonenes og de gode intensjonenes lange skygger

De skaper også slitenhet, utbrenthet og dårlig psykisk helse, både for oss selv og andre.

Dagens barn og ungdommer er del av et skolesystem hvor de tidlig læres opp til å vende blikket innover, og vurdere hvor høy måloppnåelse de har. Etter skolen venter mer skolearbeid, men også en «fritid» som for mange fremstår som veldig lite fri. Mye av denne såkalte fritiden er for mange pepret med idrettsaktiviteter som etter hvert ligner til forveksling på profesjonell idrett. Dersom ditt barn spiller fotball, og først og fremst gjør det for å ha det moro med venner (altså ha «god psykisk helse»), og får litt fysisk helse med på kjøpet, så er sjansen stor for at hen ikke passer inn der. Ofte ledes laget av fedre med høye ambisjoner for egne barn, og ofte vil ditt barn blant annet utsettes for jevnlige «spillersamtaler» for å bli bevisst sine svake sider, og for å sette seg mål for fremtiden. Å være i øyeblikket og ha det moro blir mindre viktig enn å tenke fremover, fremover, fremover. Barna og ungdommen må kikke innover og optimalisere seg selv, både på og utenfor skolen.

Etter hvert må barnet eller ungdommen bruke mer og mer av tiden utenfor skolen på fotball eller andre idrettsaktiviteter, og involverte voksne legger opp å skille de som «vil satse» fra de som «ikke vil satse». Men sorteringen handler om mye mer enn hva barna vil. Satsingen krever masse tid, krefter og penger av foreldrene. En skal gjerne på arrangementer rundt i Norge og utenlands, fordi en visstnok må være best – eller i alle fall så god som overhodet mulig. Det tas for gitt at konkurranse er det som skal til for at barna og ungdommene «presterer» så godt som mulig, og det stilles få spørsmål ved hvorfor det er så viktig at barna skal prestere, også på denne livsarenaen. Mange ser ut til å ta helt for gitt at barna og ungdommene skal fremover, fremover, fremover, på alle fronter. Ikke et gram med uutnyttet potensial må ligge igjen ubrukt inni dem. Senere synes vi voksne at det er urovekkende og mystisk at mange unge rapporterer om dårlig psykisk helse. Når vi skal prøve å finne ut mer om hvorfor dette skjer, forsker vi ofte på ungdommene og deres familier, i stedet for på de institusjonene og det samfunnet vi voksne spiller hovedrollen i å produsere – og som produserer psykisk uhelse.

«Alle må være med i organiserte fritidsaktiviteter», får vi stadig høre, ellers havner barna eller ungdommen «utenfor».

Tiltak settes i gang overfor de som ikke har råd til å være med på slike aktiviteter, men dette blir bare sminke på det egentlige problemet. Oppmerksomheten må rettes mot alle oss som bidrar til å gjøre fritidsaktiviteter og andre aktiviteter for barn på måter som fører til storskala ekskludering og utenforskap. Dette ser ikke ut til å være et utslag av vond vilje. Vi ser tvert om massevis av god vilje. Mye av det som skjer ser vi heller som et utslag av at vi alle ser verden fra et bestemt ståsted, og av at mange av oss henger mye med folk som har ståsteder som ligner vårt eget. Vi har selv erfart at det for eksempel kan være vanskelig å se negative effekter av prestasjonspress og profesjonalitet i barne- og ungdomsidrett når vi har barn som «passer inn» eller har lett for å tilpasse seg. Å ha barn som ikke gjør det, har gjort ekskluderingseffektene i den rådende måten å gjøre organisert barne- og ungdomsidrett på, mer synlige for oss. Det har gitt oss tilgang til et annet ståsted å se det hele fra.

Har vi mye penger, et stort sosialt nettverk, god helse og også på andre måter gode liv, er det ei heller så lett å se hvor problematiske tilsynelatende uproblematiske og prisverdige praksiser kan være. Men i hvilken grad har aleneforeldre, arbeidsledige, lavtlønte eller foreldre med store helseproblemer mulighet til å nå de standardene for gode barndoms- og ungdomsliv som andre av oss setter? Og hvem eller hva er det egentlig vi stresser rundt for? Er det det evige blikket mot fremtiden som gjør at vi ser ut til å i stadig mindre grad kunne være til stede i øyeblikket, og bare være, her og nå? Er det med på å gjøre at vi ikke «har tid» til å bli kjent med mennesker som på forskjellige måter er ulike oss selv, og som kunne gitt oss tilgang til andre ståsteder å se verden fra?

Sier vi til barna våre at vi elsker dem akkurat slik de er, mens vi samtidig, med våre handlinger, forteller dem at vi elsker dem spesielt høyt dersom de «presterer» bra på ulike arenaer? Skal fotball og annen barne- og ungdomsidrett rigges med tanke på at noen barn kan ende opp med å gjøre idrett til karriere, og kanskje til og med kan tjene masse penger og bli berømte? Skal barne- og ungdomsidretten rigges opp etter at vi foreldre ofte føler oss vellykkede og «gode» når barna våre er «gode»? Skal vi fylle på med dyre, tidkrevende aktiviteter av angst for at våre egne barn skal «falle utenfor», og så bidrar vi med det til å skape barndommer og ungdomstider som skaper noen få «vinnere» og massevis av «tapere»?

Vi nevnte ambisiøse fedre, men også ambisiøse mødre ser ut til å gjøre at hamsterhjulet barn ofte løper i, ser ut til å spinne fortere og fortere. Det er ikke måte på alt barna våre må være med på, hvor fine bursdagsfester de må ha, hvor bra Halloweenfester de må ha… Kanskje gjelder det særlig for mødre som jobber mye, og som vil vise omverden at dette overhodet ikke går utover barna på noen som helst måte? Det er i alle fall en følelse noen av oss kjenner oss igjen i. Uansett så spinner hjulet videre, fortere og fortere, også fordi disse ytre, lett synlige tingene kan få oss til å føle oss som gode og engasjerte mødre, som setter barna først. Men setter vi egentlig barna først, eller gjør vi dem til gisler i vår «god-mor-konkurranse»?

Vi opplever at mange mødre tenker mye på hvordan aktiviteter for barn og unge kan bli mer inkluderende, og strekker seg langt for å få dette til. Igjen er det altså ikke den gode viljen det står på. Men for eksempel store bursdagsfester virker i sum mer ekskluderende enn inkluderende, tror vi, selv om vi setter en makspris på gaver og tar hensyn til ulike matpreferanser. En god del familier har nemlig verken de pengene, den boligen eller den digitale kompetansen som kreves for å kunne invitere hele eller halve klassen på fest, eller de ressursene som trengs for å sende barna i bursdager.

Denne måten å gjøre bursdag på er mest oppnåelig for middelklassen. Den bidrar sannsynligvis også til å gjøre middelklassebarn mer «vellykkede», og mer populære blant jevnaldrende, enn andre barn. Egentlig burde vi foreldre kollektivt slutte med vennebursdager for barn, og i stedet feire med familie, hvis vi feirer i det hele tatt. Det hadde kanskje også gjort at vi slapp å møte på så mange utbrente, sykmeldte mødre rundt oss – og å bli utbrente og sykmeldte selv. Når barn og unge skal løpe fort i hamsterhjulet, må nemlig foreldre også løpe fort, og mye tyder på at mødre – inkludert oss selv – ofte løper spesielt fort.

Vi må kritisk diskutere hva slags barndommer, ungdomstider og foreldreskap mange av oss legger opp til, og de negative konsekvensene dette har. I jobbene våre ser vi hvordan ekskludering, utenforskap og sosial ulikhet skader mange av oss, og også samfunnet. De skader både «norske» og «utenlandske». Likevel bekymrer vi oss ekstra for barn og unge som har innvandret til Norge, eller som har foreldre som har gjort det, som forstås som å være fra «ressurssvake familier» og som også forstås som «problematiske». Det ser særlig ofte ut til å gjelde gutter.

Grunnen til den ekstra bekymringen er at slike barn og unge, både uttalt og mer subtilt, også ofte får signaler om at de er «feil», egentlig ikke «hører hjemme» her og egentlig ikke er så verdi- og ressursfulle. Vi har for eksempel sett hvordan barn og unge som har opplevd utenforskap på grunn av både fattigdom, få venner og uttalt eller subtil rasisme, kan ende opp som voksne med et generalisert hat mot det norske samfunnet. I stedet for å forstå slikt hat som en essens ved enkeltmennesker, må vi forstå det som produsert av et uendelig antall bitte små bidrag fra veldig mange av oss – og også som å ha forbindelser til høye ambisjoner og god vilje på vegne av barn og unge.