Enten man var for eller imot kommunesammenslåingen skulle alle nyte godt av storbydriftens mange gevinster. Vi skulle få nye, flere og et mer variert tjenestetilbud og muligheter. Bedre systemer (fag og organisatorisk). Store og robuste fagmiljøer. Samarbeid på kryss og tvers – både horisontalt og vertikalt.

Det tar alltid tid etter en omorganisering før den nye organiseringen får satt seg skikkelig. Det var vi innstilt på da vi som tre mellomledere i Helse og Mestring var med og etablerte det nye samarbeidet i januar 2020. Nå er vi tre og et halvt år inn i den nye kommunen. Vi er av den oppfatning at tjenestene til innbyggerne samlet sett er blitt vesentlig dårligere. Med tanke på den økonomiske krisen kommunen er i, og de varslede innsparingstiltakene vi står overfor, er vi mildt sagt svært bekymret på både innbyggeres og ansattes vegne.

• Kristiansand kommune er blitt ekstremt byråkratisert, noe som er lite innbyggervennlig og en lite effektiv måte å jobbe på for ansatte. Mye mer tid går med til forflytning og møter.

• Forvaltningsmodellen er lite effektiv. De som behandler søknader om tjenester, sitter både geografisk og organisatorisk langt fra innbyggerne. De kjenner verken innbyggere, lokalmiljøene eller har nærhet til tjenestene som gis. Fagmiljøene som utøver tjenestene, som kjenner lokalmiljøene, innbyggerne og tjenestene blir ikke involvert før kartlegging, saksbehandling og faglig vurdering er gjennomført og vedtak er fattet. Dette medfører at utallige vedtak er lite treffsikre og må endres når tjenesteutøverne har blitt kjent med personene som mottar tjenesten. Med andre ord: dobbelt arbeid.

• Innbyggere i vest har mistet flere tilbud lokalt. Det gjelder både ulike NAV-tjenester, aktivitetstilbud for personer med psykiske helseutfordringer og Drop-in-tilbudet i Livsmestring

• Organisasjonen er for stor. Det vi erfarer er at ingen har oversikt. Det går med mye tid til å lete seg frem til rette instans, både for innbyggere og ansatte.

• Organisasjonen har sterkt silopreg. Det er lite rom og kultur for samarbeid på tvers. Konsekvensen av dette er at vi mister muligheten for å tilby innbyggerne individuelt, godt tilpassede tjenester av god kvalitet.

• Når vi inviterer til tverrfaglig samarbeid blir vi ofte avvist med at vi ikke skal blande oss i saker som ikke tilhører vårt ansvar, eller at det vi spør om ligger utenfor ansvarsområdet til de som blir spurt.

• Vi opplever at organisasjonen er blitt svært topptung. Kommunens idé om å være en samhandlende kommune, en kommune 3.0, gjenspeiles ikke i organisering og drift.

• Som ansatt må man være påpasselig og følge den hierarkiske linjen ledd for ledd, men her viser det seg dessverre å være enveiskjøring. Beslutninger og planer kommer fra toppen og leveres nedover linjene. Det er lite gehør på direktørnivå for erfaringer og vurderinger fra fagmiljøene. Det samme gjelder i kommunens planarbeid på vårt fagfelt. Vi skal ikke se bort fra at nettopp dette kan forklare hvorfor Kristiansand kommune stadig beveger seg i en retning som de fleste kommunene i landet har gått bort fra. Dette gjelder på flere områder: forvaltningsmodell, finansieringsmodell og boligsosialpolitisk modell.

Kort oppsummert er vår oppfatning at kommunen leverer vesentlig dårligere tjenester og er vesentlig mindre effektivt organisert nå enn før sammenslåingen. Med det som utgangspunkt er vi mildt sagt svært bekymret når vi nå står overfor et gedigent økonomisk innsparingskrav. Fra direktørnivå er det besluttet at innsparingstiltakene i hovedsak handler om to ting: - Tjenestenivået skal reduseres. - Det skal skjæres ned på stillinger i utøvende tjenester.

Er det dette som er gull og grønne skoger? Vi mener dette ikke er til innbyggernes beste, heller ikke til de ansattes beste. Vi mener kommunen må våge å tenke tanken at dette kunne sett annerledes og mer innbyggervennlig ut. Vi mener kommunen snarest mulig bør skifte retning. Kan det tenkes at bydelsorganisering er bedre for Kristiansand kommune? Eller er det oppsplitting av kommunen som er svaret?

Og helt til slutt: Vi ønsker ikke å stå frem med navn og bilde da vi er redd det kan slå negativt tilbake på oss. Dette er i seg selv en debatt som kan stå på egne ben. Bør det være slik?

Fædrelandsvennen kjenner innsendernes identitet