Buksene står dessuten i fare for å rakne i spagaten mellom hensynet til urfolk og energi. På den ene siden synes Høyesterett å være klar i sin dom. På den annen side griner utsiktene til en famøs politisk skandale av hittil ukjente dimensjoner ministeren rett opp i ansiktet.

Famlende, og åpenbart på defensiven, har han nektet å erkjenne vindmøllene som krenking av menneskerettigheter, forsøkt bortforklart den umiddelbare virkningen av Høyesteretts konklusjon og sågar ved et tilfelle i Namsos nylig, påstått at konsesjonene inntil videre er gyldige.

Famlende, og åpenbart på defensiven, har han nektet å erkjenne vindmøllene som krenking av menneskerettigheter.

Når det som her åpenbarer seg en tydelig ulyst hos Regjeringen til å lytte til rettsvesenet som den tredje statsmakt, gjenspeiler det frykten for «rettsliggjøring av politikken» ved at Høyesterett tar seg til rette overfor en rettsutvikling som mange mener kun tilligger lovgiver, Stortinget. «All makt i denne sal», som salige Johan Sverdrup sa på Stortingets talerstol i 1872. Den politiske rollen som USAs øverste domstol spiller, har med rette gjort mange av oss opptatt av demokratiets utkantproblemer. Det er ikke lenge siden debatten gikk heftig om Høyesteretts rolle da staten tildelte oljelisenser i Arktis.

Samene sitter rettslig sett på trygg grunn foran departementenes inngangsdører. Staten er overgriperen og demonstrasjonene er ren nødverge. Grunnlovens §92 pålegger Regjeringen å «respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater». Aaslands dilemma er at han ikke helt greier å slå seg til ro med at landets høyeste rettsinstans har slått fast at menneskerettighetene i dette tilfellet ikke er respektert.

I bunn og grunn er imidlertid problemet at Regjeringen foreløpig nekter å respektere Høyesteretts konstitusjonelle rolle. Domstolen har som eksklusiv oppgave å kontrollere forvaltningens forhold til Grunnlovens bestemmelser. Det tilligger ikke Aasland å tolke disse, og ved sin nølende fremferd undergraver han respekten for Høyesteretts rolle som Grunnlovens vokter.

Den uklarheten som Regjeringens opptreden dermed skaper omkring rollefordelingen i vår statsforfatning, har land som Tyskland og Frankrike unngått. For Tysklands vedkommende etter de smertefulle erfaringene under Weimarrepublikken hvor altfor mye makt var lagt i hendene på Rikspresidenten og dermed senere, Hitler.

Disse landene har egne forfatningsdomstoler som kun har som oppgave nettopp å overvåke at forvaltningen respekterer sentrale forfatningsmessige bestemmelser. I og med denne særstillingen nyter domstolene en respekt som erfaringsmessig stort sett har hindret debatt omkring deres avgjørelser. Hadde Norge hatt en slik forfatningsdomtol, hadde vindmøllene på Fosen ikke stått der de fremdeles står i dag. Samene kunne gått direkte til denne domstolen med saken i stedet for via ting- og lagmannsrett, og Terje Aasland kunne konsentrert seg om strømpriser i stedet for reinsdyr.

Hva mener du? Du kan sende et debattinnlegg til debatt@fvn.no

Innlegget må være minst 1000 tegn, og kunne stå for seg selv.

Les mer her om hvordan du skriver et godt debattinnlegg.