Dette skjemaet handler om TRAS (Tidlig registrering av språkutvikling). De blir opplyst om at skjemaet gjelder for alle flerspråklige barn og barn som man lurer på trenger ekstra oppfølging.
Det jeg reagerer på, er at alle flerspråklige barn blir kartlagt på denne TRAS-testen. Her kan det være store forskjeller innenfor en heterogen gruppe av barn. Jeg mener at Kristiansand kommune diskriminerer flerspråklige barn med TRAS-kartleggingen.
Ser vi på FN sin barnekonvensjon, står det i artikkel to at stater ikke skal diskriminere av noe slag av hensyn til barnets språk, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse. Når vi setter flerspråklige barn i samme kategori som barn som vekker bekymring, spør jeg meg hva slags syn man har på flerspråklige barn. Forskning viser at det er ingenting som tyder på at flerspråklige barn har språkvansker. Språkkarleggingsutvalget som leverte sin rapport i 2011, anbefalte kartlegging kun av barn som kunne ha særskilt behov for språkstøtte.
Som far til en flerspråklig gutt og fremtidig barnehagelærer, synes jeg dette er urovekkende. For meg er TRAS-kartleggingen et bevis på en bestemt språkideologi. Vi har en bestemt forestilling om at alle flerspråklige barn «sliter» med å tilegne seg språk. Selv om forskningen på dette området, og selve realiteten, er en helt annen.
Når kommunen pålegger at alle barnehager skal kartlegge flerspråklige barn, bidrar dette til å skape et ikke-likestilt samfunn. I Rammeplanen for barnehagen står det at barnehagen skal bygge på prinsipper om likestilling og ikke diskriminering. Her ser vi at Rammeplanen ikke blir fulgt.
Noe som også er spesielt, er at det står «kartlegging av morsmål» på TRAS-skjemaet. Nå er det jo norsken til barnet som testes, så dette er villedende. Når du da informerer foreldrene om at TRAS er kartlegging av morsmål, stemmer det overhodet ikke. Dette er feilinformering til foreldre, og hjelper ikke til å bygge tillit mellom barnehagen og de foresatte. TRAS er ikke egnet til å kartlegge flerspråklige barn. Dette fordi TRAS-tenkningen er fundert i spesialpedagogiske tenkemåter og bygger på majoritetsbefolkningens «premisser».
Disse kan ikke direkte overføres til barn med norsk som andrespråk.
TRAS-skjemaet bygger på en forestilling om at det er norsken som er viktigst, derfor skal norsken kartlegges. Da glemmer de at hvis du ikke styrker morsmålet, styrker du heller ikke det norske språket. Det er nok mange som ikke er klar over dette viktige samspillet. Jeg mener at førstespråket også bør bli styrket i barnehagen. Problemet er at noen foreldre til flerspråklige barn kan føle seg presset til å snakke norsk hjemme, og slik mister barnet førstespråket sitt. Vi setter indirekte press på foreldrene når vi ber om samtykke til TRAS-kartlegging.
Jeg mener at flerspråklige barn skal bli mottatt med respekt. Derfor skal de bli behandlet på lik linje som enspråklige barn. Det står i barnehagens verdigrunnlag at barnehagen skal fremme mangfold og gjensidig respekt, og dette bør bli tatt høyst alvorlig.
Avslutningsvis vil jeg også si at kommunen bør lytte til barnehagelærere i deres profesjonsutøvelse. Med dette mener jeg at barnehagelærere er i stand til å gjøre komplekse vurderinger hentet fra praksisinnsikt og fagdidaktikk. Det er viktig at denne profesjonen får tillit, ressurser og autonomi for å gjøre hva som er det beste for barna.
