I dette innlegg vil jeg rette fokus mot tre av dem. Spesielt pensjonistene og uføretrygdede har blitt hengende etter økonomisk - i den dyrtiden vi nå lever i.
Ja, de som bygget landet, de som slet for at de som er i arbeid nå og senere skal få det godt i årene som kommer. Trøtte hender er liksom ikke verd det samme lenger. Det må være deprimerende for pensjonister å oppleve at samfunnet setter dem nederst på stigen. Menneskeverdet får en knekk. Pensjonen står ikke i forhold til prisutviklingen i det hele tatt!
De uføre er også en gruppe som opplever å bli vendt ryggen til. De aller fleste uføre har en eller flere gode grunner til at de er helt eller delvis arbeidsufør. Ulykker, yrkesskader, psykiske problemer av ulik art, kronisk sykdom osv. Norge skal ha råd til å bistå dem, så vel økonomisk som praktisk, med nødvendige hjelpemidler osv.
Det er faktisk uakseptabelt at noen «friske» kaller uføre for late, og at de bør kunne stå i en eller annen form for arbeid for å tjene til livets opphold. Slike holdninger viser uforstand og mangel på menneskelig innsikt.
De som kommer inn under psykiatrien er ikke få i vårt kjære Norge. Mangel på plasser ved institusjoner, oppfølging, mangel på eksperter innen psykiatrien, et firkantet byråkrati, bekymringsmeldingers kanossagang før noe blir gjort, ofte med tragisk utfall – det er mange mangler i denne sektor av Helse Norge. Vi i Kleppelista har som mål bl.a. å gi pensjonister, uføre og psykiatrien et verdig løft, slik at alle skal ha det godt og trygt økonomisk, oppnå fullt menneskeverd, og få den støtte, hjelp og oppfølging de har et berettiget krav på.